3 år senere

cropped-bilde-tatt-24-07-14-kl-18-04.jpg

Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.

Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.

Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.

Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.

Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.

Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.

Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.

Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.

19452832_10158932087590597_5806607067998503924_o

 

 

 

Advertisements

Bak lukkede dører

Her ligger vi. I en seng av gulp med våte pysjamaser og trehundre gulpekluter rundt oss. Nattbordet er fullt av tomme flasker, etter at du har spist fem ganger etter at vi la oss. Jeg har allerede skiftet på deg syv ganger og vet nå at jeg må helt ned i tørketrommelen i kjelleren for å finne tørre klær. Klokka er 05.15 og verken jeg eller du har sovet mer enn 45 minutter. Jeg kjenner meg så oppgitt og frustrert at jeg nesten river meg i håret. Hvordan skal jeg hjelpe deg? Hva skal vi gjøre? Alt jeg vil akkurat nå, og det tror jeg er alt du vil også, er å SOVE. Bare en liten stund i stillhet. Men det klarer vi ikke. Ikke du, og ikke jeg. Du har grått nesten hele natten. Jeg ser at du har det vondt, men ingenting av det jeg gjør hjelper deg. Dine tårer er mine tårer, dine smerte er min smerte og dine skrik er mine skrik. Nå er du stille. Utslitt av å gråte, utslitt av å gulpe, utslitt av å ikke klare å holde tritt med sulten du kjenner i magen din. Jeg sukker tungt, for veien ned til tørketrommelen føles uendelig lang med trøtte ben og øyne. Men så titter jeg på deg, og du ser tilbake på meg med et tusen år gammelt blikk. Jeg smiler, og du smiler tilbake. «Mamma elsker deg» sier jeg med tårevåte øyne, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og ikke klarer å ta bort ubehaget ditt. Og ut av den nydelige lille munnen din kommer verdens fineste lille lyd. «Guh.»
Hjertet mitt smelter, latteren kommer spontant og jeg smiler tilbake til ditt stolte smil mens tårene triller. Jeg løfter deg opp og klemmer deg tett inntil meg. Du og jeg, i nattens mulm og mørke.
Så var det ikke så nøye med den søvnen likevel.

16722509_10158211627860597_2099536741300706779_o

 

Det sitter langt inne for meg å si at det å få barn har vært tøft. Er ikke det dumt? Hvem synes ikke det, liksom? Men jeg føler jeg ikke har rett på å si det, når vi har ventet og drømt om dette så uendelig lenge. Det betyr ikke at jeg angrer. Det betyr ikke at jeg ville et eneste sekund vært foruten. Det betyr heller ikke at vi ikke har det bedre enn noensinne. Det vet jeg at dere vet. Men det er tøft. På tusen andre måter enn det jeg trodde det kom til å bli. For etter at lille mini kom til verden har helsestasjonen vært vårt andre hjem. Sykehuset har vært vårt tredje.

Det begynte bare med litt ammeproblemer. Jeg fikk ikke melk etter fødselen og måtte begynne med et regid pumperegime for å klare å produsere, med pumping annenhver time døgnet rundt. Theo hadde gulsott, var utrolig slapp og hans eneste medisin var melk. Så han måtte få flasker med erstatning, noe som ble en pappajobb mens jeg pumpet. Jeg kunne skrevet et kapittel om hvor motstridende det føltes å sitte i hjørnet og pumpe tomme bryster til brystvortene sprakk, mens mannen kunne mate, kose og dulle med vårt lille mirakel. Morsinstinktene skrek. Kunne jeg ikke engang gi ungen min mat? Dette hadde ingen fortalt meg.

Da melka begynte å komme, klarte han ikke å suge. Det ble ammeskjold, timer på ammepoliklinikk, pumping til den store gullmedalje og veiing hver uke. Vi trøbla veldig, lille og jeg. Vi gråt om hverandre, han frustrert over at han ikke fikk ut noe mat, jeg frustrert over at brystene mine feilet. Så begynte vi nytt regime: pumping først, deretter amming, så pumping igjen for å gi resterende på flaske. Måltidene tok timesvis, og alt ble til et eneste skrik. På helsestasjonen var de ikke fornøyd med vektoppgangen hans. Han var født liten, hadde lite å gå på og hadde i tillegg en gulsott som måtte medisineres med tilstrekkelig mat. Mannen dro frem kjøkkenvekta og vi begynte å veie før og etter hvert måltid. Men uansett hva vi gjorde, så fikk han ikke i seg nok. Og han skrek. Herlighet som han skrek. Vi ble henvist til fysioterapeut og manuellterapeut. På det verste var vi på fire forskjellige kontroller i uka. Og så begynte gulpinga. Eller, man kan vel heller si at så eskalerte gulpinga. Spruten stod i veggen, sofaen ble neddynket og vi hamstret gulpekluter. Vi matet som bare det, ofte annenhver time døgnet rundt. Men mesteparten kom opp igjen samme hva vi gjorde. Han gulpet i søvne, våknet med et hyl og det eneste han ville ha var mer mat. Så vi matet, og han gulpet. Og dagene gikk vekk i gråt.

snapchat-3640639442735310512
Helsestasjonslegen henviste oss til spesialist på sykehuset. Men det tok tid. Vekta begynte å gå nedover, de våte bleiene ble færre og 80% av den tiden han var våken gråt han eller lå og ynket seg. Jeg måtte komme på helsestasjonen flere ganger i uka. Og tilslutt satt jeg på kontoret til helsesøster og gråt. Hva gjør jeg nå? Hun forsøkte å bysse han, men han bare gråt. Hun forsøkte å mate han, og han gulpet det opp igjen. Hun ba meg telle antall gulp han hadde i døgnet. «Han har mellom 5-15 gulp..» begynte jeg. «I døgnet?» spurte hun mens hun bysset ungen min. «Nei, mellom hvert måltid» svarte jeg. «Men det blir jo opptil 100 gulp i døgnet?» sa hun sjokkert med store øyne. Så ga hun meg den hylende babyen min og ringte sykehuset. Vi fikk time dagen etter, og hun ga meg en stor klem.

På sykehuset trodde de han hadde pylorusstenose, og forberedte oss på operasjon. Vi var der i tre dager, med blodprøver, sonde, røntgenundersøkelser og ultralyd. Heldigvis ble det ingen operasjon, da konklusjonen falt på kraftig refluks. Og vi kunne reise hjem igjen med medisinering og melkefri diett. snapchat-7098086807733505269

Det er ikke lett for meg å si at det å få barn har vært tøft. Men jeg kan ikke slutte å være ærlig med dere lesere nå. Når jeg først har opparbeidet meg en stemme føler jeg et ansvar, og kan ikke slutte å bruke den. Det føles feil å skulle fremstille det å bli mamma som en rosablogger. Ingen får det bedre av stillhet rundt ting som er tøft, det har jeg alltid ment. Og jeg vet veldig godt at mange skjuler seg bak lukkede dører når de har fått barn, med ulike startproblemer de føler de ikke kan snakke om. Det er mange som har det vanskelig, men føler de ikke kan si det fordi alt som ofte fremstilles offentlig er ren og pur babylykke.  Så de føler seg alene om å føle det sånn. Jeg kjenner meg igjen i det. Ingen tar bilder når babyen skriker.

Men grunnen til at det har vært tøft er ikke at det er slitsomt, at jeg er trøtt, at jeg ikke er like «fri» som tidligere, at jeg ikke kan gå på byen, at jeg ikke kan spise akkurat når jeg vil eller sove når jeg vil. Grunnen til at det er tøft er at jeg aldri noensinne har elsket noen så høyt. Følelsene er overveldende og helt umulig å kontrollere. Alt som betyr noe er at denne lille bylten jeg elsker så høyt skal ha det bra. Og når man dag ut og dag inn ser at han ikke har det bra, og at ingenting av det jeg gjør hjelper.. det rokker ved mine urinstinkter som mor. Og si at det ikke har vært tøft ville være å si at jeg gir faen.

Nå går det heldigvis bedre med mini. Vekta begynner gradvis å øke på, han plages ikke like mye med gulpingen og han er endelig mer tilfreds enn han er urolig. Det er fantastisk å se han smile, å se han snakke med oss og utvikle seg dag for dag. Vi føler oss så vanvittig heldige som får oppleve å være foreldre til verdens fineste lille krabat. Og akkurat slik som jeg trodde har jeg nå fått verdens fineste fulltidsjobb ; å være mamma ❤

snapchat-3340637012487344586

PS: i januar ble jeg intervjuet av KK om abort og det å kjempe for å bli mamma, og artikkelen kan du lese her.

 

Mamma

Jeg lurer på hva du får med deg lille venn. Når øynene våre møtes, vet du hvem jeg er? Kjenner du hvor høyt jeg elsker deg? Merker du hvor hardt jeg prøver?  Kjenner du at jeg er like avhengig av deg som du er av meg – om ikke mer? Når du gråter og ingenting fungerer putter jeg deg oppi bæresjal og holder deg tett inntil meg. Kropp mot kropp, hud mot hud, hjerte mot hjerte. Som vi er ett, du og jeg. Akkurat som vi var da du var inne i magen min. Men får du med deg fortvilelsen min når ingenting fungerer? Kjenner du tårene mine som blander seg med dine? Jeg håper du får med deg at vi er sammen, du og jeg. At vi uansett, natt eller dag, smerte eller sult, fortvilelse eller glede alltid er sammen. At jeg alltid prøver, at jeg alltid ønsker og alltid gir så mye jeg har og enda litt til. At jeg prøver så godt jeg kan å være mammaen din med alt jeg har og alt jeg er, og at jeg alltid ønsker å bli enda bedre. Hver dag ønsker jeg å bare bli enda litt bedre. Om du ikke forstår det nå, så håper jeg at en dag – da forstår du det. 

sdr

Egentlig skulle jeg skrive et innlegg om fødselen. Jeg begynte på det for lenge siden faktisk, for det er en historie verdt å fortelle. Om det blir som et avsluttende kapittel i reisen til å bli mamma, eller bare nok et kapittel – det vet jeg ikke enda. Men jeg har blitt mamma nå. Endelig. Og det er så mye jeg føler for å fortelle! Til alle dere fine som har heiet når jeg ikke har orket mer. Som har hatt troen når jeg har mistet den. Som har grått når jeg har grått. Som har jublet med meg ved positive nyheter, og som har støttet og trøstet ved negative. Alle dere som har sagt så mye fint, så mye støttende og så mye ærlig til meg. Er vi ferdig nå? Jeg vet ikke helt om jeg er klar til å gi slipp på dere, og jeg vet heller ikke om dere vil gi slipp på meg. Tiden får vise, men akkurat nå, akkurat i dag så skriver jeg uansett til dere.

***

Når jeg var gravid fikk jeg innmari mange råd uten å spørre om det. Jeg følte det som om mange hadde et behov for å fortelle hvor vanskelig alt var, uten å egentlig fortelle hva som var vanskelig. Det ble alltids pakket inn, om enn noe udiskrè. Men jeg fikk høre utallige historier om hvordan ting kom til å bli. Om hva jeg burde gjøre, og ikke gjøre. Kjøpe og ikke kjøpe. Ordene «Bare vent…» og «verre skal det bli» gjorde meg tilslutt uvel. Mange råd var gode, og samtlige godt ment. Mange historier var også gode, og ment til å forberede meg på det som skulle komme. Det forstår jeg. Men likevel har jeg et behov for å si til deg : som kanskje ikke har blitt gravid enda men virkelig ønsker å bli – eller som akkurat nå sitter med en kul på magen og gruer og gleder deg kanskje litt om hverandre.  Jeg har enda ikke hatt bruk for ett eneste råd jeg fikk som jeg ikke spurte om. Ikke fordi de ikke var gode eller velment. Men fordi de var bygd på andres erfaringer. Erfaringer fra en baby som ikke er min baby. Fra et liv som ikke er mitt liv. Og det eneste jeg vet for sikkert til nå er at ingen babyer er like. De er tross alt mennesker, og akkurat som snøfnugg finnes det ikke to identiske. Det er nesten lett å glemme det oppi alt.

snapchat-5515751811917558682
For det å bli mamma, det å få Theo, det var helt annerledes enn det jeg kunne forestille meg. Og det er ingenting noen kunne sagt til meg som hadde gjort meg mer, eller mindre, forberedt. Det er det mest slitsomme og mest fantastiske jeg noengang har opplevd. Det har ført til at jeg enkelte dager føler jeg totalt har mistet meg selv. Og det har ført til dager hvor jeg ikke kan forstå hvordan livet var verdt å leve før han kom til verden. Noen ganger fører søvnløsheten meg til å nesten gå fra forstanden. Når kjøkkenet er overfylt av urene, ukokte flasker og mini hyler av sult så høyt at det gjør vondt i ørene. Når jeg ikke husker å gå på do før mannen har kommet hjem fra jobb. Når jeg ikke husker når jeg sist dusjet- sånn skikkelig. Når jeg bare IKKE FINNER UT HVOR DEN SURE MELKESTANKEN PÅ KJØKKENET KOMMER FRA. Og når mini uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, ikke slutter å gråte. Etter at man har bysset og bært, matet og matet, gulpet og rapet, skiftet og vasket. Så står man der da, i bare trusa midt på natten eller midt på dagen, og gråter i takt med sin nyfødte baby. Den lille skapningen som man elsker så høyt at det fysisk gjør vondt å vite at han ikke akkurat i dette øyeblikk har det helt harmonisk med alt.

Og så, er det alle de øyeblikkene hvor man blir så overfylt av kjærlighet at man gråter av det også. Som når man egentlig burde sove, men så tar man seg i å stirre på lille minis overleppe. Fascinasjonen over at jeg har skapt den lille overleppa, at den har vokst inni magen min, slår helt pusten ut av meg. Den lille, perfekte overleppa på det lille, perfekte ansiktet gjør at følelsene renner over. Noen ganger kan jeg se meg selv i det lille ansiktet. Men mest av alt ser jeg mannen. Den fine, gode mannen min som alltid har vært og alltid er der for meg og som jeg alltid har elsket over alt på jord. Plutselig har jeg to menn i livet mitt som betyr mer enn noe annet. Som gjør livet verdt å leve. Og tanken på det gjør at jeg gråter litt, enda en gang.

snapchat-3628424981690823073

Så til deg, som ikke er mamma enda, eller til deg som kanskje allerede er det men som trenger å høre det likevel. Ingen kan fortelle deg hvor vondt lyden av ditt barns gråt gjør i mammahjertet. Ingen kan fortelle deg hvor sliten du kommer til å bli, hvor lite du kommer til å sove, hvordan du kommer til å føle deg eller ikke kommer til å føle deg. Ingen kan fortelle deg hvor mye du kommer til å elske det lille knøttet du har skapt og heller ikke hvordan det kommer til å forandre deg eller livet ditt for bestandig. Ingen kan fortelle deg hvor utrolig stolt du kan bli over at babyen din får frem en skikkelig god rap når dere sammen har jobbet for det hele kvelden. Ingen kan fortelle deg hvor fascinert du kommer til å bli over dette lille menneskets første lyder, eller hvor mye du kommer til å gråte når h*n smiler for første gang. Ingen kan fortelle deg noe av det. For kanskje du til og med ikke kommer til å føle noen av disse tingene. Og det er også helt greit. Akkurat som snøfnugg og akkurat som babyer, er vi mammaer også helt unike.

Jeg kommer ikke til å gi deg råd kjære du som vil bli, eller skal bli mamma. I hvertfall ikke uten å bli spurt. Men det eneste jeg vet, for min egen del er at alt vi har gjennomgått, alt vi gjennomgår – er verdt det. Alle fem årene før han kom. Alle tårene, alle prøvene, alle medisinene, alle forsøkene, alle inngrepene, alle gledestårer og sorgtårer. Når øynene til dette vidunderet møter mine. Når hånden hans holder min. For han, hadde jeg gjort alt igjen. Det er verdt det.  Han er verdt det. For meg er alt verdt det å endelig få være mamma ❤

bty

Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

snapchat-8956146766461751621

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

dav

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

dav

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

IMG_3120

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

dav

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Snapchat-4056198019129342278Snapchat-6053609219944402869

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Snapchat-1695929231779448569IMG_3698

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Snapchat-6576675249724395960

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

150031_10152427466255597_1214558735_n

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

  IMG_3734 FullSizeRender-5IMG_3767

 

Det handler om å pushe seg selv.

FullSizeRender-3

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

IMG_3818

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.