Er lyset i enden av tunnelen et tog?

Når jeg våknet i går tidlig våknet jeg med en gryende optimisme. Det var akkurat som om negativiteten forsvant litt med det forrige innlegget jeg skrev. Jeg hadde en god følelse, og tenkte nå skjer det. Denne gangen er vår tur. Nå skal jeg ha troa.

Jeg tok meg en lang dusj, forsøkte å trekke ut tiden så lenge som mulig til jeg kunne ringe Rikshospitalet kl 11 for å høre hvordan det hadde gått med vår lille eskimo etter at det var tatt opp fra fryseboksen. Jeg pakket sammen tingene mine, så på bussruter for å være helt klar til å reise til sykehuset. Tok alle hormonene og vitaminene jeg tar daglig for å forberede kroppen på at den skal bli gravid.
Så gikk jeg en tur med hundene, og nøyaktig 10.59 slo jeg nummeret til Riksen.

Jeg hørte det umiddelbart når jeg hadde presentert meg. Selv om hun også måtte ha fødselnummeret mitt og jeg kunne høre hun klikket seg nedover journalen min, så hørte jeg det på stemmen hennes. På pusten hennes. Jeg kunne høre at hun psyket seg opp til å gi meg beskjeden som kom til å få meg til å begynne å gråte.

«Du hadde ètt egg igjen her du Bente-Lill.»
«Ja»
«Jeg er lei meg for at jeg må fortelle deg at det desverre ikke har overlevd.»

Så ble det mørkt.
«Faen.» sa jeg.
Og jeg er ikke typen som banner. Men denne gangen var det greit.
«Ja, det kan du godt si.» sa den vennlige stemmen.

03ece72435d8103aafa7695140e3c8f5
Så gikk jeg hjem og kastet alle hormonene og medisinene i veggen.

Nok en gang hadde pessimisten i meg rett. Pokker ta den pessimisten!

På spørsmål om når jeg kan starte nytt forsøk sa de at de skulle holde av plass til meg i uke 50. I uke 50?? Jeg ante ikke hvilken uke vi er i, men det eneste jeg var sikker på er at uke 50 er farlig nærme jul. Og jul er vanvittig lenge til.

Etter en lang gråtkvalt samtale på telefonen med mannen, og hundre googlesøk kom vi fram til at nå er det på tide å tenke alternativt. Og med alternativt mener jeg å tenke kostbart. Å tenke «hakket før vi gir opp», aka siste krampetrekning. Det er på tide å tenke privatklinikk.

b08d7277dc511fc227293a794b3c9297
Etter en god del undersøkelser og samtaler med andre med endometrioseproblematikk er det to klinikker som er mest aktuelle. Det er klinikk Hausken og Spiren Fertilitetsklinikk. Selv om vi ikke har noe negativt å si om Rikshospitalet, har jeg  savnet mer individuell oppfølging basert på diagnose og tidligere historie. Vi er veldig åpne for å høre om det er noe vi kan gjøre annerledes nå som det har gått rett vest to -nesten tre- ganger, dette er noe jeg vet de er gode på og har mer ressurser til på de private klinikkene.
På de nevnte privatklinikkene har de også det nyeste av teknologi innenfor ivf, nemlig embryoscope. Etter befruktning tar embryoscopet bilder av hvert embryo hvert 10 minutt, noe som gjør at klinikken får vurdert cellenes aktivitet gjennom hele døgnet. Da får de mye mer informasjon om embryoets potensiale for normal utvikling og sjansen for at rett embryo velges for tilbakeføring øker betraktelig. De siste undersøkelsene klinikk Hausken har gjort viser at bruken av embryoscope har økt antall fødte barn per tilbakeført embryo med hele 24%.

Fra å nesten ha gitt opp, kjente jeg en liten gnist ble tent når vi bestemte oss for å gå all inn for dette. Kanskje er ikke alt håpet ute likevel?

Hvis noen av dere fantastiske lesere har erfaringer med noen privatklinikker må dere gjerne skrive til oss i kommentarfeltet!

Stay tuned.

Advertisements

Lederen av pessimistenes forening

Jeg har tenkt en del gjennom sommeren på hvordan jeg skal forberede meg til neste forsøk. Og da mener jeg hvordan jeg skal forberede meg på at det kanskje ikke kommer til å gå denne gangen heller. Jeg kan merke at tanker som nesten ikke streifet meg ved de tidligere forsøkene, plutselig denne gangen forblir hos meg nærmest som fakta. Tanker som er utelukkende negative, og som egentlig ikke representerer hvordan jeg er som person.

Når andre sier: så spennende det blir nå fremover! Tar jeg meg i å tenke; Vel, egentlig ikke. Vi vet vel alle hvordan denne karusellen går nå, gjør vi ikke? Jeg venter på å begynne med medisiner, jeg tar medisiner i hytt og gævær, jeg blir et hormontroll, jeg er og blir i dårlig form, egget settes inn, jeg følger alle regler i boka som skal hjelpe på at det forblir der inne, jeg blir gravid, så stiger optimismen og jeg stråler av lykke, jeg drar på ultralyd – og bæng – verden raser sammen. Igjen.
Men det kan jeg jo ikke si. Til og med lederen av pessimistenes forening ville forstått at man ikke kan være SÅ negativ i sine uttalelser. Så istedet klistrer jeg på meg et smil og sier: ja, det blir spennende.

Før helgen var vi på sykehuset, og på veien til forberedte jeg selvfølgelig både mannen (og meg selv) på alt det negative som nå kunne oppstå i riktig pessimistisk stil. Jeg forklarte om alle grunnene til at forsøket evt kunne bli avbrutt, og før vi hadde parkert bilen var jeg helt sikker i min sak at vi på ultralyden garantert kom til å se enten noen for store folikler, eller en altfor tykk/tynn slimhinne som så ville avbryte forsøket.
Istedet viste ultralyden kun at kroppen trengte noen dager til på medisinene før vi kan sette inn egget, og vi skal derfor sette inn egget i morgen, tirsdag. Bortkasta bruk av negativ energi der altså.

ddc2c60325b27f197c30715dfa3461b8

Til tross for at pessimisten tok feil, blir den ikke mindre regjerende av den grunn, den bare hopper videre til neste ting som kan gå galt. Så i helgen har jeg forberedt meg selv og alle de stakkarene som har spurt, på at egget sikkert ikke kommer til å overleve opptiningsprosessen.

Jeg vet jo selvfølgelig at ingenting blir bedre ved at jeg er negativ helt inn til beinmargen. Heller tvert om, vil jeg kanskje si. Men man trenger jo ikke akkurat å være verken rakettforsker, den skarpeste kniven i skuffen eller den raskeste traktoren på jordet for å forstå at dette er et typisk tegn på en såkalt forsvarsmekanisme. Du vet, brent barn skyr ilden og alt det der.

Så akkurat nå er jeg negativ. Og jeg kommer nok til å tenke at alt kommer til å gå galt helt til det motsatte blir bevist slik en ekte pessimist gjør. Men mens jeg forbereder meg på det verste, så skal du ikke se bort ifra at en liten optimistisk spire muligens vil vokse i takt med et eventuelt lite frø i magen.

Så nå er jeg klar for å hente hjem vår siste eskimo ut fra fryseboksen på rikshospitalet.
Vel, hvis det overlever da.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.01 #2

Tredje runde

Forrige uke skulle jeg blitt mamma. Den første terminen var 6 august. Men istedet har jeg ventet på at menstruasjonen skulle komme. Ironisk nok.

For noen dager siden kom den, og slo meg i bakken som alltid. Men da er tredje forsøk offisielt igang, og jeg fikk begynne på medisinene for å klargjøre kroppen for fryseegget som ligger på Riksen og venter. Jeg er glad for at det skjer noe igjen, og jeg føler meg klar. Men jeg er langt ifra like optimistisk som jeg har vært ved de tidligere forsøkene. Det er så mange fallgruver, og jeg er så lei av å falle. Drømmen om å bli mamma føles som akkurat det – som en drøm. Om det ikke er en uoppnåelig drøm så føles den hvertfall lenger unna enn noengang. Det å skulle bli mamma føles som noe som skjer alle andre – bare ikke med meg.
3f99e41033f7d612b5bae47e6f1dea36

Men jeg kan jo ikke gi opp heller. Så hormonkarusellen er igang, nok en gang. Allerede på torsdag skal vi på sykehuset for ultralyd for å se hvordan kroppen har respondert på medisinene. Kanskje blir det egginnsetting allerede på fredag.

Og hvordan jeg reagerer på hormonene denne gangen spør du? Vel, her om dagen kjørte vi forbi et pinnsvin som var ihjelkjørt og jeg begynte å gråte. Sånn ekstrem hulkegråt liksom. I flere minutter. Det sier vel kanskje nok.

74200a434c706173688b3d525f8e382e

 

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.collage

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

Sannhetens øyeblikk

baf03cfe206734a6d63b0d155a7519e7

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

IMG_3604

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Håp

15f163e75db3fdd86866890ad659ac0dI dag er det rugedag 8. Og det er først på mandag – om seks dager, at jeg skal på sykehuset for blodprøve.

Men tida har faktisk gått fortere denne gangen. Kanskje er det fordi jeg har blitt flinkere til å holde ting litt på avstand. Kanskje er det fordi det har vært påske og hverdagen har vært mindre rutinepreget. Jeg vet ikke.Men det jeg vet er at dette er en skikkelig emosjonell berg- og dalbane, og uansett om jeg prøver hardt å ikke tenke på det – så gjør jeg jo det. Hele tiden. I det ene øyeblikket er jeg i himmelen av optimisme, i neste øyeblikk i den pessimistiske kjelleren.

Ellers er det lite nytt å melde fra rugehøna:

  • Symptomer: Nada. Bare masse bivirkninger fra hormonene jeg propper i meg. Men jeg har blitt ekstremt varm! (har målt temperaturen til 38,2 tre ganger)
  • Positiv følelse: 65% (men med bølger av 0% titt og stadig)
  • Antall hikstegråtutbrudd: 2
  • Antall hormonelle *kjefte-gråte-le om hverandre* utbrudd: mista tellinga..
  • Antall tester tatt: 1 (…)

IMG_3594

Ruger på gullegget

I går fikk vi vite fra Rikshospitalet at egget de hadde tatt opp fra fryseboksen hadde overlevd opptiningsprosessen – og var klar til innsetting. Med et stort smil om munnen var det bare å kaste seg rundt til sykehuset, og forberede seg mentalt på det som måtte komme.

Selve innsettingen er veldig fort gjort. Embryoet blir ført inn i livmor med et tynt kateter, og så la legen hånden sin på magen min og smilte : «Nå er det der inne hvor det hører hjemme».

Det føles jo veldig rart å vite at man nå har et befruktet egg inne i seg. Faktisk et lite liv. Et liv hvor allerede nå det er bestemt om vil bli en gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå eller brune øyne. Et liv som kan bli til et barn. Et liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om.

IMG_3564

Til tross for at omstendighetene nå egentlig er de samme som sist jeg satte inn et befruktet embryo, så føles det likevel annerledes. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det var den naive optimismen som fylte meg sist da jeg umiddelbart hadde en god følelse. Kanskje er det den vonde erfaringen det hele endte med som nå gjør meg mer varsom. Men jeg jobber med meg selv med å være forsiktig positiv. Man har jo så lyst til å vite hva man kan gjøre for å forsikre seg om at det lille livet klorer seg fast, men det eneste man får beskjed om er å leve som om man er gravid. Altså er man egentlig gravid til det motsatte er bevist. Bare det i seg selv gjør jo det hele til en påkjenning hvis det ikke går veien, når du har gått rundt som du er gravid i to uker for så å kanskje ikke være det likevel.

Jeg har sterk tro på at det psykiske og fysiske ved kroppen henger tett sammen. Og selv om man ikke vet hva som gjør utfallet for om det fester seg eller ikke tenker jeg at det beste er å vite at man har gjort alt det man kan. Det er en så forferdelig følelse å gå å tenke i ettertid på om det var den ène tingen du gjorde eller ikke gjorde som kanskje gjorde utfallet. Til tross for at det sikkert ikke er så «svart hvitt», så handler alt om hva du selv kan leve godt med i ettertid.

IMG_3560

For min del forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å ha fokus på andre ting enn det som skjer inne i kroppen (utvilsomt lettere sagt enn gjort). Samtidig vil jeg jo legge forholdene så godt til rette som mulig, noe som for min del innebærer at jeg: Spiser ekstra sunn og næringsrik mat, holder meg i lett aktivitet så lenge formen tillater det (gjerne utendørs så jeg får litt ekstra tilskudd av endorfiner), tar multivitamin, tran og folsyre, reduserer koffeininntaket til et minimum, kutter ut mine vanlige smertestillende, unngår stress så godt det lar seg gjøre og holder magen og kroppen jevnt over varm og tilfreds.
I tillegg forsøker jeg å være ekstra snill med meg selv med å lytte til kroppens behov for ro og hvile.

Alt i alt tror jeg det er viktig at kroppen føler seg tilfreds og ivaretatt for at det skal ville huse et ekstra liv.

img_3146