Et skritt tilbake, men to skritt frem

Det er første gang i livet jeg venter på å få mensen. Men det gjør jeg nå, med en vanvittig utålmodighet! Grunnen er naturlig nok at det er da jeg kan begynne på medisiner igjen til fryseforsøket (som det heter når jeg skal sette inn et av de befruktede eggene vi har i fryseboksen på rikshospitalet). Og menstruasjonen skulle kommet for en uke siden.. Typisk.

Det er veldig deilig når man kjenner at man begynner å bli seg selv igjen etter en periode der man har følt det som om man har vært utenfor sin egen kropp. Det gir håp og ny motivasjon å føle at man har en indre styrke i seg som kommer frem når man virkelig trenger det. Akkurat nå så kjenner jeg på en stolthet av at jeg har funnet tilbake til den ekte lykken i hverdagen. Det så helt ærlig ganske mørkt ut for en måned siden. Men litt etter litt begynte jeg å gå i trappa opp fra kjelleren, og om jeg ikke har kommet helt på toppen, så har jeg kanskje kommet meg til andre etasje. Og der er det ganske så fint å være faktisk.

Jeg prøver å være streng med meg selv å ha fokus på de tingene jeg faktisk har og de tingene jeg får til. Herlighet da, jeg er jo så vanvittig heldig! Samtidig må jeg finne en balanse der jeg både aksepterer sykdom, men samtidig prøver å kjempe i mot slik at jeg ikke ser meg slått på målstreken. Lykken er faktisk kun mitt eget ansvar.

IMG_3377

Men selv om jeg nå oppriktig kan si at det går fint med meg sånn emosjonelt og mentalt sett, så kan det jo oppstå noen tilbakesteg. En av mine beste venninner har fått barn, og det er noe jeg gleder meg veldig over. Det at barn kommer til vil jeg alltid synes er noe av det beste i verden og en berikelse i livet, uavhengig av om det skjer meg eller ikke.

Full av optimisme gikk jeg inn på Lindex for å kjøpe en liten barselgave til den nye verdensborgeren. Og der kom det.

Tilbakesteget.

Knyttneven i magen.

Og kanskje er jeg helt idiot og vanvittig naiv som ikke var forberedt på det, men det var jeg faktisk ikke. Plutselig var jeg omringet av store kulemager, dype barnevogner, lukten av varm babyhud, og barnegråt. De nydelige, små plaggene hang på rad og rekke foran meg. Pusten gikk ut av meg, og jeg hadde aller mest lyst til å snu på helen og gå ut igjen med raske skritt og blikket låst fast i gulvet.

Jeg så for meg hvordan magen min hadde sett ut nå om det lille livet fortsatt levde.
Og det var nesten som jeg kunne kjenne denne varme følelsen inne i meg av å ha et liv i magen igjen.
Dette livet som jeg var helt sikker på at var ei jente.

IMG_3387

Jeg lot hånden gli over alle de små, myke plaggene. Lot meg selv være sår i et minutt. Kanskje var det to.

Så lukket jeg øynene, tørket tårene som uten at jeg hadde merket det hadde fylt opp øynene mine. Trakk pusten dypt, telte til ti, og gikk bort til reolen med gutteklær. Fant et passende antrekk, smilte mildt til en kvinne med barnevogn som tydeligvis hadde fått øye på min emosjonelle berg og dalbane der ved nyfødtklærne, og betalte.

Da jeg endelig kunne gå ut av Lindex gikk jeg ut med hevet hode og ga meg selv et klapp på skulderen. Du vet jeg skrev det innlegget for litt siden hvor jeg ikke visste om jeg hadde styrke nok til enda en runde? Vel, nå vet jeg at jeg har det. Nå er jeg klar for kamp. For èn dag, om forhåpentligvis ikke alt for lenge, skal jeg inn til barneavdelingen på Lindex igjen. Og da skal jeg kjøpe til mitt eget nyfødte barn. Det er verdt enda en runde, det er verdt enda en kamp. Nå er jeg kampklar.

B R I N G   I T   O N

Så får det så være, om jeg om et par måneder står nok en gang ved nyfødtreolen på Lindex med øynene fulle av tårer. Hvis du ser meg der, ja da vet du hvertfall hvorfor.

Advertisements

6 thoughts on “Et skritt tilbake, men to skritt frem

  1. Så utroligt godt å høre at ting begynner å komme seg. Babytøy avdelingen er liksom den ultimatum test etter en abort. Gleder meg til å følge deg videre nå!! Du er jammen med sterk. Håper det lykkes i runde to. Godt og vondt å lese om andre i samme situasjon ❤ Her sitter jeg, 6,5 uker på vei, å i følge ultralyd og hcg målinger, kan spontanabort nr 3 være en realitet når som helst. Klamrer meg til håpet, men prøver å være realist, å forberede meg mentalt. Tenker det smeller godt denne gangen. Men det er ikke over. Før det er over.

    Lik

    • Uff,kjære deg. Forferdelig trist å høre at det kan gå den veien atter en gang. Jeg håper så inderlig på dine vegne ❤
      Masse lykke til! Sender deg mange varme tanker ❤

      Lik

  2. Takk! takk for bloggen din! For at noen tør å ta opp dette tabuet, og legger ord på denne seige og kontrastfylte prosessen. Jeg satt her i kveld og følte meg alene. Alene om tankene og uten noen som virkelig forstod, og så dukket du opp på Google. Og du setter ord på alle de følelsene jeg selv sliter med for tiden. Det skal sies at jeg ikke har opplevd abort. Vi er midt i utredningsprosessen, og jeg har fått beskjed om cyster på eggstokkene, og en som driver og vokser (og gjør meg kjempenervøs). Vi har vært gjennom en virvelvind av følelser de siste månedene, og det ser ikke ut til å stoppe. Og jeg greier ikke skjule sorgen min lenger, men vet ikke hvordan jeg skal beskrive den. M

    Men så fant jeg bloggen din. Og i et a dine tidligere innlegg skriver du: «For når et barn kun har eksistert i din drøm og i ditt hode, kan du da miste det?»

    og det er akkurat sånn det føles. Som å ha mistet et barn som var der, men likevel ikke…..

    Jeg har lest meg gjennom mange av innleggene dine, og føler at jeg finner litt trøst i dem. Beklager en noe rotete kommentar, jeg forsøker vel bare noe klumsete å si takk for en fin, reflektert og modig blogg!

    Jeg er fryktelig fryktelig lei meg for det dere har opplevd nå senest. Jeg kan ikke engang forestille meg den sorgen dere nå går gjennom. Jeg håper inderlig at dere får oppleve en spire som slår rot og vokser seg stor og sterk snart.

    Lik

    • Hei Lise, og velkommen 🙂
      Så hyggelig å lese kommentaren din, det betyr mye for meg å vite at mine ord kan hjelpe andre.
      Når det er sagt så er det trist å høre hva du går gjennom nå. Jeg vet at den prosessen før man egentlig har noen klar plan fremover, og leve i uvitenhet, kan være forferdelig tøff. Jeg føler virkelig med deg. Masse lykke til videre!

      Lik

  3. Kjære Bente-Lill,

    Vil bare titte innom og si at jeg krysser det jeg har for at det er nettopp ett av de embryoene på frys som skal bli deres lille nurk.
    Du skriver så vakkert og bloggen din er utrolig viktig for så veldig mange som befinner seg i samme situasjon.

    Klem
    Helene

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s