Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

ecb31e9f02a47f576e1c5362fd912f0c

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Snapchat-5515923721219447377
Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

6fc9a762bd01205558f855a934d58d6c

Advertisements

Påminnelser

Dere er mange som trofast titter innom for tiden, og dere skal vite at jeg ser, vet og tenker på dere. Det har betydd mye å få så mye støtte av dere fantastiske lesere gjennom alle disse påkjenningene, både fra dere som har vært gjennom noe av det samme, og av dere som «bare» har et stort hjerte 🙂

Jeg har jobbet mye med meg selv for å se fremover, holde motet og motivasjonen oppe, og å fokusere på positive ting. Aller helst vil jeg bare pakke sekken, dytte mannen og meg selv på et fly til et sted som dette:

aa6620777d06b25702dee026297908ec

…men det vil være å rømme. Noe jeg forsåvidt hadde vært den første i køen til å gjøre hvis ikke det var sånn at vi må holde enhver krone tett til brystet for å få råd til et ivf forsøk til.

Så istedet presser vi oss gjennom denne tomme ventetiden. En kald dag av gangen. Og jeg forsøker hardt og iherdig å ha hodet fullt av andre ting enn baby og graviditet. Noe som er lettere sagt enn gjort, da internett har bestemt seg for at jeg tydeligvis er lett mottagelig for all annonsering om disse temaene jeg så iherdig forsøker å holde meg unna og bombarderer meg med påminnelser. Påminnelser jeg så absolutt ikke trenger.

 

Det facinerende er at man tilslutt blir liksom herdet av alt dette.

Da den første aborten traff som en pil i hjertet for et år siden, etter årevis med håp og prøving, trodde jeg virkelig ikke at jeg kom til å klare det igjen. Det var et tomrom som slo pusten av meg, som fikk meg til å tvile på min egen styrke, som fikk meg til å tvile på meg selv. Men så går dagene, ukene, månedene. Og plutselig står du der oppreist, så fjellstøtt, at du ikke skjønner hvordan du noengang har ligget nede. Når det skjer igjen, oppleves det like knusende. Som en stor knyttneve i magen. Men forskjellen er at nå vet du at du kommer deg gjennom det. At den jævlige følelsen av tomrom, vil ikke bli mindre, men du vil lære deg å takle den. For det har du gjort før. Du graver frem den styrken du har. Og etterhvert klarer du å se fremover.

Når det skjer for tredje gang skyver følelsen av bitterhet sorgen nesten til side. Det føles så urettferdig at halve kunne vært nok. Tvilen kommer snikende. Og det forandrer deg. Det gjør deg til en annen. I hvertfall gjorde det det med meg. Men du har blitt herdet. Du vet at det ikke kan ødelegge deg selv om det forandrer deg. Og du vet at du er sterk nok til å prøve igjen. Og vet du det ikke enda, så vil du det. Bare gi det tid.

Så dette er en påminnelse til deg. Du vet, du som sitter der og ikke vet om du klarer å fortsette denne kampen. Du som jobber så hardt, risikerer så ufattelig mye for å få dette til, og blir møtt med mer motgang enn du kunne forestille deg. Du som føler at ingen forstår. Du som føler deg alene. Fortsett å scrolle over alle disse annonsene, alle disse påminnelsene om alt du ikke kan få. Fortsett å se forbi alle babyreklamer, og lukk ørene når du hører klaging om søvnløse netter og strekkmerker. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan du føler deg. Men du er sterk nok. Og du må fortsette. Det skal hvertfall jeg.

 

Et skritt tilbake, men to skritt frem

Det er første gang i livet jeg venter på å få mensen. Men det gjør jeg nå, med en vanvittig utålmodighet! Grunnen er naturlig nok at det er da jeg kan begynne på medisiner igjen til fryseforsøket (som det heter når jeg skal sette inn et av de befruktede eggene vi har i fryseboksen på rikshospitalet). Og menstruasjonen skulle kommet for en uke siden.. Typisk.

Det er veldig deilig når man kjenner at man begynner å bli seg selv igjen etter en periode der man har følt det som om man har vært utenfor sin egen kropp. Det gir håp og ny motivasjon å føle at man har en indre styrke i seg som kommer frem når man virkelig trenger det. Akkurat nå så kjenner jeg på en stolthet av at jeg har funnet tilbake til den ekte lykken i hverdagen. Det så helt ærlig ganske mørkt ut for en måned siden. Men litt etter litt begynte jeg å gå i trappa opp fra kjelleren, og om jeg ikke har kommet helt på toppen, så har jeg kanskje kommet meg til andre etasje. Og der er det ganske så fint å være faktisk.

Jeg prøver å være streng med meg selv å ha fokus på de tingene jeg faktisk har og de tingene jeg får til. Herlighet da, jeg er jo så vanvittig heldig! Samtidig må jeg finne en balanse der jeg både aksepterer sykdom, men samtidig prøver å kjempe i mot slik at jeg ikke ser meg slått på målstreken. Lykken er faktisk kun mitt eget ansvar.

IMG_3377

Men selv om jeg nå oppriktig kan si at det går fint med meg sånn emosjonelt og mentalt sett, så kan det jo oppstå noen tilbakesteg. En av mine beste venninner har fått barn, og det er noe jeg gleder meg veldig over. Det at barn kommer til vil jeg alltid synes er noe av det beste i verden og en berikelse i livet, uavhengig av om det skjer meg eller ikke.

Full av optimisme gikk jeg inn på Lindex for å kjøpe en liten barselgave til den nye verdensborgeren. Og der kom det.

Tilbakesteget.

Knyttneven i magen.

Og kanskje er jeg helt idiot og vanvittig naiv som ikke var forberedt på det, men det var jeg faktisk ikke. Plutselig var jeg omringet av store kulemager, dype barnevogner, lukten av varm babyhud, og barnegråt. De nydelige, små plaggene hang på rad og rekke foran meg. Pusten gikk ut av meg, og jeg hadde aller mest lyst til å snu på helen og gå ut igjen med raske skritt og blikket låst fast i gulvet.

Jeg så for meg hvordan magen min hadde sett ut nå om det lille livet fortsatt levde.
Og det var nesten som jeg kunne kjenne denne varme følelsen inne i meg av å ha et liv i magen igjen.
Dette livet som jeg var helt sikker på at var ei jente.

IMG_3387

Jeg lot hånden gli over alle de små, myke plaggene. Lot meg selv være sår i et minutt. Kanskje var det to.

Så lukket jeg øynene, tørket tårene som uten at jeg hadde merket det hadde fylt opp øynene mine. Trakk pusten dypt, telte til ti, og gikk bort til reolen med gutteklær. Fant et passende antrekk, smilte mildt til en kvinne med barnevogn som tydeligvis hadde fått øye på min emosjonelle berg og dalbane der ved nyfødtklærne, og betalte.

Da jeg endelig kunne gå ut av Lindex gikk jeg ut med hevet hode og ga meg selv et klapp på skulderen. Du vet jeg skrev det innlegget for litt siden hvor jeg ikke visste om jeg hadde styrke nok til enda en runde? Vel, nå vet jeg at jeg har det. Nå er jeg klar for kamp. For èn dag, om forhåpentligvis ikke alt for lenge, skal jeg inn til barneavdelingen på Lindex igjen. Og da skal jeg kjøpe til mitt eget nyfødte barn. Det er verdt enda en runde, det er verdt enda en kamp. Nå er jeg kampklar.

B R I N G   I T   O N

Så får det så være, om jeg om et par måneder står nok en gang ved nyfødtreolen på Lindex med øynene fulle av tårer. Hvis du ser meg der, ja da vet du hvertfall hvorfor.

Kampklar?

Jeg hadde så lyst til å skrive en skikkelig bastant og kraftig overskrift. Men så i siste liten kom jeg på at fader heller, poenget her er jo å være ærlig, og hvordan skal jeg vite egentlig om jeg er klar eller ikke til enda en runde med kropp og følelser helt ute av kontroll? Men det eneste jeg vet er at det føles meningsløst å la være. Så jeg prøver i det minste, å bli klar for kamp, fit for fight, ready to rumble, og alt det der. For hva ellers skal man gjøre? Gi opp? Vente?

Som nevnt, selv om jeg er «ung» føler jeg at jeg har en tikkende bombe i meg med tanke på denne sykdommen som tydeligvis utvikler seg som pesten. Jeg vet ikke hvor lenge endometriosen vil holde seg unna livmor og eggstokker, plutselig kan det være for sent. En annen ting som skremmer meg er at jo lenger jeg går uten behandling for sykdommen (slik som nå under hele ivf prosessen) jo mer utvikler den seg og gjør meg sykere. Det vil da igjen bli vanskeligere å behandle når jeg endelig kan gjøre det, og selv om jeg må leve med en kronisk sykdom vil jeg vil virkelig ikke være en konstant syk mamma.

pinterest.com

pinterest.com

Det kan sikkert virke rart for enkelte at man virker så opphengt i det å få barn, og det er veldig lett å si at man ikke skal tenke så mye på det og leve i nuet. Men når man går inn i en slik prosess som ivf, tror jeg virkelig man være så opphengt i det. Det kan være så tøft og emosjonelt knusende at hvis du ikke går hundre prosent inn for det, og det ikke er det eneste målet du har for øyet og du ikke ofrer det tilnærmet all energi … ja, så tror jeg du gir opp allerede i køen på apoteket.

Jeg har fått kommentarer i trøstens ånd om at vi burde prøve å få det meste ut av tiden uten barn. Og jeg nikker bekreftende, smiler og sier at ja, det er klart vi gjør det. Dette kom frem når vi skulle diskutere sommerferien i går, hvor jeg hadde hengt meg opp i et litt dyrere, men også ekstremt deilig feriested som både var trygt å reise med tanke på sykdom og evt. graviditet. Mannen slo et slag for å heller bruke mer tid i Norge da vi ikke vet hvordan formen min er og alt med ivf prosessen er så usikkert. Men det var jeg ikke fornøyd med. Så i diskusjonens hete tok jeg meg i å si at jeg synes vi bør nyte denne tiden uten barn, og gjøre de tingene som vi ikke kan gjøre når vi får barn. Mannen fikk et alvorlig drag i ansiktet og nikket betenkt. Så møttes blikket vårt og vi brøt ut i latter begge to. Nærmere bullshit kommer man ikke.

Det er klart vi har det fint selv om vi ikke har barn. Vi elsker hverandre, og er hverandres aller beste venner. Men nå vil vi ha barn, og all vår energi går til det målet som vi må jobbe så hardt for å nå. Vi har GJORT de tingene vi ville før vi fikk barn, de tingene vi gjør nå er jo heller for å prøve å få tankene bort fra det mens vi venter.ddc2c60325b27f197c30715dfa3461b8 Etter aborten ga jeg beskjed til Rikshospitalet om hvordan det hadde gått, og de spurte om når jeg trodde jeg kom til å bli klar igjen til å prøve på nytt. Det eneste som stod, og som står i hodet mitt er jo å fortsette å karre seg oppover og fremover, så de fikk klarsignal om å kjøre på. Vi var veldig heldige som fikk to egg på frys sist forsøk, og det fører til at jeg både kan prøve igjen raskere etter aborten, og at prosessen vil bli fysisk lettere denne gangen. I går fikk jeg brev med informasjon fra sykehuset om fryseforsøket. Det hele starter med at jeg begynner med et hormonpreparat (progynova) den dagen jeg får menstruasjon, som skal gjøre livmorslimhinnen tykkere og mer mottagelig for et embryo. Så skal jeg ringe Riksen for å avtale ultralyd, hvor de skal kontrollere livmorslimhinnen og eggstokkene. Avhengig av hvordan det ser ut, avtaler man ny kontroll, eller når embryoet skal tines og innsettes.

IMG_3329

Fra OUS infobrosjyre om fryseforsøk.

Så kampklar eller ei, nå er det bare å kvinne seg opp. And let`s get ready to rumble!