Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

 

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Tør man håpe?

Den siste uken har vært en av de verste ukene siden hele ivf-karusellen begynte. Jeg har vært så full av følelser at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette fordi det dukket opp graviditetstester i postkassa vår, så altfor tidlig. Og jeg har lært at jeg har tidvis dårlig viljestyrke.

De to gangene jeg har blitt gravid har jeg nemlig hatt en så sterk følelse av at jeg har blitt gravid at jeg nesten ikke har vært nervøs for å ta en test. Kroppen har ropt det til meg, jeg har drømt om det, hatt symptomer og vært rolig og sikker. Jeg har testet tidlig positivt. Begge gangene.

Denne gangen – ingenting. Ingen god følelse. Ingen drømmer. Ingen symptomer. Og ingen positiv test. Dagene sneglet seg av gårde, og jeg lå våken natt etter natt med klump i halsen for hvordan i alle dager jeg skulle klare å gjennomgå et forsøk til. Og ikke minst bekymringene; har vi råd til et forsøk til? Jeg har aldri vært så nær ved å gi opp som jeg har vært denne gangen. Ved enhver babyreklame som kom på tvskjermen gråt jeg. Følte meg idotisk. Men drømmen føltes så uendelig langt unna. Skal man sette punktum nå?

I går hadde jeg nesten slått meg til ro med at det hadde gått i vasken. Jeg forberedte de som spurte på at dette nok ikke kom til å gå. Jeg var livredd for at folk skulle ta for «gitt» at jeg ble gravid igjen, når jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å bli det. Presset ble for stort. Og jeg kunne kjenne at kroppen ikke klarte å leve opp til det. Til tross for at presset kun kom fra meg selv.

Er det ikke forferdelig hvor mye man kan torturere seg selv?
Noen sa til meg en gang at det viktigste man kan lære i livet er å være sin egen bestevenn. At man snakker til seg selv på samme måte som man ville snakket til sin beste venn. At man støtter seg selv på samme måte som man ville støttet sin beste venn. At man simpelten er snillere med seg selv.
Der har vi nok mange noe å lære, og jeg skal være den første til å stille meg i kø.

I går fikk jeg nemlig en positiv test. Den var svak. Men den var positiv. Mot alle odds, føltes det som.
Jeg klarte ikke juble. Jeg var helt sikker på at det var en kjemisk graviditet. Noe som oppstår noe egget såvidt fester seg, for så å slippe taket igjen. Likevel dukket det opp et lite håp. Kanskje?

I dag var den store testdagen. Og det er jo en grunn til at klinikken setter opp en dato du skal teste og advarer deg mot å teste før. Nå har jeg lært det. Etter en veldig urolig natt skalv jeg så mye på hendene at jeg holdte på å miste testen i doskåla.
Men positive tester lyver ikke. Og hvertfall ikke når man tar tre. (jada, klarte ikke dy meg.)

Det føles utrolig å kunne si ,at jeg for tredje gang på under et år, faktisk er gravid! ❤

Jeg er fortsatt veldig engstelig. Jeg synes nemlig at testene var litt svake. Men etter flere samtaler med den nydelige, moderlige sykepleieren på klinikken fikk jeg streng beskjed om å forsøke å glemme alt det vonde som har skjedd å se fremover. «Dette skal gå bra! Dette er jo kjempe kjekt Bente-Lill!!»

Jeg er selvfølgelig glad, men også livredd. Av erfaring vet vi at så altfor mye kan gå galt, og det føles helt merkelig å tenke at det faktisk også fins en mulighet for at alt kan gå bra. Og selv om testene roper til meg, har jeg fortsatt en dårlig magefølelse. Er det kun av dårlig erfaring, eller ligger det noe annet bak?

 

Vi håper så inderlig sterkt at det denne gangen, tredje gangen, skal være vår tur ❤

And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?

Blod, svette og tårer

For syv dager siden startet jeg opp med injeksjoner for å stimulere eggstokkene, i tillegg til injeksjoner med blodfortynnende, prednisolon tabletter og tre daglige doser av nesespray.
Jeg kan bare si med en gang at dette krever sin kvinne.

Altfor tykke nåler selv for sykepleier`n!

Den siste uka har vært tøff, og etter en hard arbeidshelg gikk jeg på en skikkelig smell hvor kroppen bare sa stopp. I flere timer bare gråt jeg, uten å klare å si hva som var galt. Alt var bare galt.
Det er så lett å glemme hvordan det føles når kroppen skal gå gjennom så mange prosesser på så kort tid. Og selv om jeg jo husket at jeg synes det var tøft sist, så husket jeg ikke at det var SÅ tøft. Og heller ikke hvordan det føles.
Følelsen av at eggstokkene vokser i rekordfart – at det sprenger for hver bevegelse man foretar seg. At det kjennes som om de vrir seg rundt seg selv hvis du beveger deg for hurtig eller strekker deg. En hodepine uten like, som til og med solbriller innendørs ikke kan temme. Hetetokter som gir feberfantasilignende mareritt hver natt og gjør at man A L D R I får sovet ut. Du blir fjern, som flue på veggen til ditt eget liv. Humørsyk. Og en sult som ikke kan temmes om man så hadde bodd på en døgnåpen Mc`donalds restaurant. (Ble sulten igjen bare av skrive det faktisk.)

Som sykepleier visste jeg at prednisolon er en medisin man ikke skal tulle med, og jeg visste også at man lett kan legge på seg og bli «rund» overalt. Men at det kunne gå så fort a gitt! Den eneste passende illustrasjonen på hvordan jeg føler meg er slik:

 

Men, nå er jeg ferdig med klaginga. Lover.

På fredag skal vi på ultralyd for å se hvordan eggstokkene har respondert på stimuleringen, og om foliklene er både mange nok og modne nok. Hvis alt er på stell reiser vi til haugesund i helgen og egguthenting på mandag. Og jeg må si jeg har litt forventninger.
Forrige gang fikk vi beskjed om at eggstokkene mine var veldig lett stimulerte, og etter bare en uke med injeksjoner fikk vi ut 7 egg. Denne gangen bruker jeg injeksjonene både i en høyere dose, og i flere dager enn sist, noe som jo naturlig nok øker forventningene til innhøstingen(..ja, det heter faktisk det!)

Men, klok av skade er jeg også en smule engstelig for å bli overstimulert, noe som i verste fall kan føre til at vi må avbryte forsøket før vi får tilbakeført egg. Overstimulering vil kort fortalt bety at eggstokkene fortsetter å vokse til store appelsiner, magen vokser, og det blir økt væske i bukhulen som presser på..alt. Sist ble jeg lett overstimulert først etter at jeg ble gravid, og da vil det kun være ubehagelig – men ikke skadelig for fosteret. Ettersom jeg ble det sist er det nesten så jeg regner med å bli det nå også, men jeg håper da så inderlig at det lar vente på seg til etter at vi har fått tilbakeført egg så ikke forsøket bli avbrudt. Nå synes jeg pokker meg det er vår tur til litt medvind. Og jeg har aldri kjempet så hardt (blod, svette og tårer får en ny betydning) for noe i hele mitt liv.

 

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.