Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

pinterest.com

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

IVF-baby-facebook

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

f0bfe6166b09e1595d7831749e416596

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Advertisements

19 thoughts on “Urinstinkter

  1. Du skriver altså så fantastisk godt! Jeg håper du vil vurdere å bruke den skriftlige formidlingsevnen din senere også. Kanskje til en bok en gang i fremtiden? Dette er et tema som får altfor lite oppmerksomhet, og jeg syns du beskriver det å leve som ufrivillig barnløs på en treffende og slående måte, som kanskje også de utenfor bobla kan forstå og relatere til. 😊

    Lik

    • Tusen takk Mona 🙂 det hadde jo vært helt fantastisk om det hele kunne blitt til en bok en gang i fremtiden, men det er jo mange om beinet når det gjelder bokutgivelse da.
      Men det er veldig hyggelig og motiverende å høre at det jeg skriver blir satt pris på 🙂

      Lik

  2. Hei (igjen).

    Først vil jeg bare begynne med å si at jeg synes du skriver godt 🙂
    Det er veldig fint for meg, som er i samme situasjon å følge bloggen din…så stor takk for at du deler.

    Jeg synes det er så trist å lese om ditt nylige sykehusopphold. Merket at jeg ble veldig berørt. Kjente på en voldsom empati på dine vegne, samtidig med litt sorgfølelse. Det er ikke bare tøft, det er helt FOR JÆVLIG!!!! Så deså.
    Jeg kjenner meg igjen i så veldig mye også. Har selv vært på sykehus og fått fjernet vitale deler der nede, for min del var det den ene eggstokken. Vi har hatt misslykkede forsøk (så langt 2 stk). Skal snart ta kontakt med privatklinikk (Medicus eller Spiren)…vet ikke helt hvilken enda.

    Når du i det nyeste innlegget drøfter dette med meningen med handlinger og det som skjer en, så er jeg SÅ enig med deg.
    Jeg tenkte også før at alt hadde sin mening,men etter å ha «levd» litt så tror jeg mer på tilfeldigheter enn noen gang. Man står ovenfor valg som fører en i den ene eller den andre retningen, i tillegg har vi biologisk arvegods fra våre foreldre og forfedre. Vi lever i forurenset miljø etc….så det er mange faktorer og tilfeldigheter som er med på å skape en som en er med sykdommer og diverse.

    Hvis jeg hadde møtt deg som sykepleier på en avdeling ville jeg blitt veldig glad. Jeg mener at hvis man selv har «levd livet», spesielt hvis det har direkte relevans til yrket, så vil man (som du selv beskriver) virkelig kunne vise empati og sympati for sin pasient. Jeg hadde blitt veldig glad hvis jeg møtte en som deg på fertilitetsklinikken ved St.Olav, for de fleste sykepleiere der viste ikke veldig sympati og medfølelse. Det var ekstremt rutinestyrt og jeg følte meg som en brikke i et system hvor man bare kommer inn, får rutinemessig behandling og drar hjem. Såvidt de ønsker deg lykke til. Det er min mening da 🙂

    En dag, ja en dag får vi det til, selv om veien er så alt for lang og kronglete. Men vi blir foreldre i en eller annen form en dag.

    Ønsker deg en god kveld i det håpløse.
    Ser fram til neste innlegg.
    Igjen: Takk for at du blogger og deler 🙂

    Lik

    • Tusen takk for fine og trøstende ord Kristin! Jeg kjenner meg veldig igjen i den løpebåndsfølelsen du beskriver, jeg har også følt veldig på det og gjort meg opp mye tanker. De gjør nok så godt de kan utifra den tiden og ressurser de har til rådighet. Men, jeg håper og tror du kommer til å merke stor forskjell hvis dere nå skal over på privatklinikk. Det gjorde hvertfall vi 🙂
      Masse lykke til – mammaer skal vi bli ❤

      PS : har hørt flere med endometrioseproblematikk som har hatt god erfaring med spiren fertilitetsklinikk.

      Lik

  3. Tøft og sterkt innlegg, og helt enig med deg. Tror ikke det er noen mening bak det å miste tre ganger eller å måtte gå gjennom masse hormoner og forsøk til ingen nytte. Har vært gjennom akkurat det samme som deg. Mange Ivf og insemineringer og annen hormonbehandling som resulterte i 4 graviditeter og like mange aborter. Da er liksom ikke livet helt rettferdig! Synes dere er tøffe som går på med nytt pågangsmot! Her er vi startet på adopsjonsprosess og helsesøsterstudiet er snart gjennomført 😊 Jeg håper å bli en helsesøster som kan hjelpe jenter og ikke ignorere problemer 😊 Masse lykke til med fremtiden og håper den bringer med seg barn til dere på en eller annen måte 😄

    Lik

    • Så spennende med både adopsjonsprosess og helsesøsterutdanning Julie! Tenker dere går en lys fremtid i møte, og at dere har mye å se frem til 🙂 Høres ut som vi deler samme drøm ❤
      Masse lykke til!

      Lik

  4. Veldig kjedelig å lese at forsøket ikke gikk veien! Dette fortjener dere virkelig ikke. Livet er urettferdig!

    Må bare berømme ditt pågangsmot, du er helt RÅ, som allerede nå er klar for ny runde! Håper du selv gir deg selv klapp på skulderen, det fortjener du.

    Er selv i gang med mitt 4. forsøk, og vi har tatt alle forsøkene så raskt vi kan ta dem. Tenker litt som deg, ingen vits i å vente, det er kun en ting som gjelder, og det er å komme i mål!! Redd at hvis man stopper, orker man kanskje ikke å starte opp igjen…

    Uten pågangsmot kommer vi heller ikke i mål, og viljestyrken tar helt over, i mål skal vi, både du, jeg og enda fler!

    ❤️

    Lik

    • Å, tusen takk Linn ❤
      Jeg forstår godt de som trenger tid mellom forsøkene for å samle krefter. Men jeg føler ikke at jeg har helt det "valget", det hadde bare føltes feil å måtte utsette det hele unødvendig mye når hele livet egentlig bare står på vent mens vi er i denne prosessen. Gi deg selv også en stor klapp på skulderen – godt jobba med 3 forsøk bak deg og i gang med det fjerde! ❤
      masse lykke til!

      Lik

  5. Takk for at du klarer å sette så fine og velvalgte ord på hvordan ufrivillig barnløshet oppleves! Takk for at du får meg til å føle meg mer normal. Det er så godt, når man ellers kun føler seg utilstrekkelig og feil som ikke kan sette et barn til verden på naturlig vis! Det er så bra at det finnes mennesker som deg, som tør å dele et så sårt tema med hele verden. Du aner ikke hvor mye trøst jeg har funnet ved å lese innleggene dine…de har fått meg til å føle at jeg er ikke alene og jeg er ikke et avskum som ikke fungerer slik som man burde. Håper du også får trøst i å dele din historie! Og BRA å se at du er opp og tilbake fra operasjon og klar for ny runde!! Jeg går også i den forbanna ventebobbla nå! Synes det er det værste med hele prosessen – de dagene man ikke kan gjøre noe i det hele tatt!! Kun vente, det er da jeg blir sur, deprimert og ser mørkt på livet. Er det lenge til du får begynne på nytt forsøk? Selv må jeg vente til etter jul, og tiden går fryktelig sakte.

    TAKK ❤

    Go klem fra nord.

    Lik

    • Kjære Katharina, tusen takk for så gode ord! Blir både rørt og motivert når jeg får høre hva mine ord kan bety for andre, så takk til deg 🙂
      Helt enig i at ventingen er tortur. Jeg tror en del tenker at det er da vi liksom kan «slappe av» og nyte livet. Men de skulle jo bare visst.

      Jeg kan begynne med medisiner på syklusdag 20, men da må jeg jo få mensen tilbake først, og det aner jeg jo ikke når kommer til å skje. Så det blir uansett ingen uttak/innsetting sikkert ikke før godt uti januar, om ikke februar. Grøss, så lenge til!!

      Håper ventetiden går FORT både for deg og for meg. Klem tilbake ❤

      Lik

  6. Noen mennesker utstråler en spesiell varme og empati for andre. De lyser litt sterkere enn andre mennesker. Du er nok i den kategorien.

    Jeg kjenner deg ikke,men personligheten din lyser igjennom på bloggen. Du setter ord på følelser,drømmer og skuffelser på en fantastisk måte. Tårene rant når skrev om abort nummer tre. Det er så urettferdig at det ikke gikk denne gangen heller.

    Jeg ønsker deg masse lykke til på neste forsøk. Og fortsett med skrivinga:)

    Lik

  7. Jeg synes du er så utrolig tøff! Så sterk som tør å vise deg svak. Jeg har vært innom denne siden utallige ganger for å se etter oppdateringer, og for å lese svart på hvitt de tankene jeg ikke alltid greier å formulere selv. Min samboer ønsker å holde vår ivf-karusell privat, så jeg kjenner meg svært alene med følelsene mine. Takker deg for at du deler, og ønsker dere alt godt i ferden videre, hva den enn bringer.

    Mvh Håpefull

    Lik

    • Tusen takk kjære håpefull ❤ Forstår godt du føler deg alene! Men det er du ikke, husk det. Vi er mange som deler disse tankene og følelsene. Masse lykke til til deg også!

      Lik

  8. Kjære fantastiske og tøffe deg!

    Jeg kan ikke forestille meg hva du har vært gjennom den siste tiden. Men jeg er i gang med mitt tredje forsøk på St.Olavs og er det noe jeg vet og kan relatere meg til så er det hvor tøft og psykisk utmattende denne endeløse karusellen er.

    Jeg får blande følelser hver gang et varsel om at du har skrevet ett nytt innlegg kommer. Jeg blir glad fordi jeg setter pris på hvordan du kan sette ord på hva vi går igjennom for å oppnå mamma drømmen og jeg blir både trist og nervøs fordi jeg vet ikke om det er god eller dårlig nyhet du kommer med.

    Du skriver så godt og setter ord på noe jeg ikke får meg til å gjøre. Du er så åpen og rett fram og jeg beundrer ditt pågangsmot og din modighet.

    Jeg er sånn som deg at jeg vil i gang med nytt forsøk så fort som mulig,men den vente bobla tar nesten knekken på meg. Den drar meg ned og det er et under at jeg fungere sånn halveis i hverdagen.

    Fra en ønskemamma til en annen, vil jeg berømme din styrke og ditt pågangsmot. Det er utrolig viktig at vi ikke gir opp på drømmen,fordi en dag skal den bli virkelig. Jeg også vil bære mitt eget barn både i magen og i armene,jeg vil oppleve morvenkvalme, og alle kjøpe ting som andre ser på som noe fælt.

    Jeg vil som deg bli noens mamma, og være stolt over at jeg endelig har fått til noe som kan virke både fjærnt og uoppnåelig.

    Vi skal klare det 🙂

    Tusen takk for det du skriver og tusen takk for at du er den du er.

    Mange klemmer fra en ønskemamma til en annen 🙂

    Lik

    • Hei kjære ønskemamma. Tusen takk for så fine ord! Jeg kjenner meg virkelig igjen i den torturen som ventetida føles som. Jeg synes også den tida der det ikke skjer noenting er den absolutt verste med samtlige forsøk.
      Jeg håper og tror at vi begge tilslutt skal få oppleve alle disse fine, fantastiske, slitsomme og bekymringsfulle øyeblikkene ved å være noens mamma ❤
      Stor klem, og masse lykke til!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s