Mamma

Jeg lurer på hva du får med deg lille venn. Når øynene våre møtes, vet du hvem jeg er? Kjenner du hvor høyt jeg elsker deg? Merker du hvor hardt jeg prøver?  Kjenner du at jeg er like avhengig av deg som du er av meg – om ikke mer? Når du gråter og ingenting fungerer putter jeg deg oppi bæresjal og holder deg tett inntil meg. Kropp mot kropp, hud mot hud, hjerte mot hjerte. Som vi er ett, du og jeg. Akkurat som vi var da du var inne i magen min. Men får du med deg fortvilelsen min når ingenting fungerer? Kjenner du tårene mine som blander seg med dine? Jeg håper du får med deg at vi er sammen, du og jeg. At vi uansett, natt eller dag, smerte eller sult, fortvilelse eller glede alltid er sammen. At jeg alltid prøver, at jeg alltid ønsker og alltid gir så mye jeg har og enda litt til. At jeg prøver så godt jeg kan å være mammaen din med alt jeg har og alt jeg er, og at jeg alltid ønsker å bli enda bedre. Hver dag ønsker jeg å bare bli enda litt bedre. Om du ikke forstår det nå, så håper jeg at en dag – da forstår du det. 

sdr

Egentlig skulle jeg skrive et innlegg om fødselen. Jeg begynte på det for lenge siden faktisk, for det er en historie verdt å fortelle. Om det blir som et avsluttende kapittel i reisen til å bli mamma, eller bare nok et kapittel – det vet jeg ikke enda. Men jeg har blitt mamma nå. Endelig. Og det er så mye jeg føler for å fortelle! Til alle dere fine som har heiet når jeg ikke har orket mer. Som har hatt troen når jeg har mistet den. Som har grått når jeg har grått. Som har jublet med meg ved positive nyheter, og som har støttet og trøstet ved negative. Alle dere som har sagt så mye fint, så mye støttende og så mye ærlig til meg. Er vi ferdig nå? Jeg vet ikke helt om jeg er klar til å gi slipp på dere, og jeg vet heller ikke om dere vil gi slipp på meg. Tiden får vise, men akkurat nå, akkurat i dag så skriver jeg uansett til dere.

***

Når jeg var gravid fikk jeg innmari mange råd uten å spørre om det. Jeg følte det som om mange hadde et behov for å fortelle hvor vanskelig alt var, uten å egentlig fortelle hva som var vanskelig. Det ble alltids pakket inn, om enn noe udiskrè. Men jeg fikk høre utallige historier om hvordan ting kom til å bli. Om hva jeg burde gjøre, og ikke gjøre. Kjøpe og ikke kjøpe. Ordene «Bare vent…» og «verre skal det bli» gjorde meg tilslutt uvel. Mange råd var gode, og samtlige godt ment. Mange historier var også gode, og ment til å forberede meg på det som skulle komme. Det forstår jeg. Men likevel har jeg et behov for å si til deg : som kanskje ikke har blitt gravid enda men virkelig ønsker å bli – eller som akkurat nå sitter med en kul på magen og gruer og gleder deg kanskje litt om hverandre.  Jeg har enda ikke hatt bruk for ett eneste råd jeg fikk som jeg ikke spurte om. Ikke fordi de ikke var gode eller velment. Men fordi de var bygd på andres erfaringer. Erfaringer fra en baby som ikke er min baby. Fra et liv som ikke er mitt liv. Og det eneste jeg vet for sikkert til nå er at ingen babyer er like. De er tross alt mennesker, og akkurat som snøfnugg finnes det ikke to identiske. Det er nesten lett å glemme det oppi alt.

snapchat-5515751811917558682
For det å bli mamma, det å få Theo, det var helt annerledes enn det jeg kunne forestille meg. Og det er ingenting noen kunne sagt til meg som hadde gjort meg mer, eller mindre, forberedt. Det er det mest slitsomme og mest fantastiske jeg noengang har opplevd. Det har ført til at jeg enkelte dager føler jeg totalt har mistet meg selv. Og det har ført til dager hvor jeg ikke kan forstå hvordan livet var verdt å leve før han kom til verden. Noen ganger fører søvnløsheten meg til å nesten gå fra forstanden. Når kjøkkenet er overfylt av urene, ukokte flasker og mini hyler av sult så høyt at det gjør vondt i ørene. Når jeg ikke husker å gå på do før mannen har kommet hjem fra jobb. Når jeg ikke husker når jeg sist dusjet- sånn skikkelig. Når jeg bare IKKE FINNER UT HVOR DEN SURE MELKESTANKEN PÅ KJØKKENET KOMMER FRA. Og når mini uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, ikke slutter å gråte. Etter at man har bysset og bært, matet og matet, gulpet og rapet, skiftet og vasket. Så står man der da, i bare trusa midt på natten eller midt på dagen, og gråter i takt med sin nyfødte baby. Den lille skapningen som man elsker så høyt at det fysisk gjør vondt å vite at han ikke akkurat i dette øyeblikk har det helt harmonisk med alt.

Og så, er det alle de øyeblikkene hvor man blir så overfylt av kjærlighet at man gråter av det også. Som når man egentlig burde sove, men så tar man seg i å stirre på lille minis overleppe. Fascinasjonen over at jeg har skapt den lille overleppa, at den har vokst inni magen min, slår helt pusten ut av meg. Den lille, perfekte overleppa på det lille, perfekte ansiktet gjør at følelsene renner over. Noen ganger kan jeg se meg selv i det lille ansiktet. Men mest av alt ser jeg mannen. Den fine, gode mannen min som alltid har vært og alltid er der for meg og som jeg alltid har elsket over alt på jord. Plutselig har jeg to menn i livet mitt som betyr mer enn noe annet. Som gjør livet verdt å leve. Og tanken på det gjør at jeg gråter litt, enda en gang.

snapchat-3628424981690823073

Så til deg, som ikke er mamma enda, eller til deg som kanskje allerede er det men som trenger å høre det likevel. Ingen kan fortelle deg hvor vondt lyden av ditt barns gråt gjør i mammahjertet. Ingen kan fortelle deg hvor sliten du kommer til å bli, hvor lite du kommer til å sove, hvordan du kommer til å føle deg eller ikke kommer til å føle deg. Ingen kan fortelle deg hvor mye du kommer til å elske det lille knøttet du har skapt og heller ikke hvordan det kommer til å forandre deg eller livet ditt for bestandig. Ingen kan fortelle deg hvor utrolig stolt du kan bli over at babyen din får frem en skikkelig god rap når dere sammen har jobbet for det hele kvelden. Ingen kan fortelle deg hvor fascinert du kommer til å bli over dette lille menneskets første lyder, eller hvor mye du kommer til å gråte når h*n smiler for første gang. Ingen kan fortelle deg noe av det. For kanskje du til og med ikke kommer til å føle noen av disse tingene. Og det er også helt greit. Akkurat som snøfnugg og akkurat som babyer, er vi mammaer også helt unike.

Jeg kommer ikke til å gi deg råd kjære du som vil bli, eller skal bli mamma. I hvertfall ikke uten å bli spurt. Men det eneste jeg vet, for min egen del er at alt vi har gjennomgått, alt vi gjennomgår – er verdt det. Alle fem årene før han kom. Alle tårene, alle prøvene, alle medisinene, alle forsøkene, alle inngrepene, alle gledestårer og sorgtårer. Når øynene til dette vidunderet møter mine. Når hånden hans holder min. For han, hadde jeg gjort alt igjen. Det er verdt det.  Han er verdt det. For meg er alt verdt det å endelig få være mamma ❤

bty

Advertisements

Nærmer seg

snapchat-4575477189059060253

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

snapchat-1087846484127864077

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

snapchat-6450485558164620655

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

Marit Tusvik-


Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

pinterest.com

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

IVF-baby-facebook

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

f0bfe6166b09e1595d7831749e416596

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N