Mamma

Jeg lurer på hva du får med deg lille venn. Når øynene våre møtes, vet du hvem jeg er? Kjenner du hvor høyt jeg elsker deg? Merker du hvor hardt jeg prøver?  Kjenner du at jeg er like avhengig av deg som du er av meg – om ikke mer? Når du gråter og ingenting fungerer putter jeg deg oppi bæresjal og holder deg tett inntil meg. Kropp mot kropp, hud mot hud, hjerte mot hjerte. Som vi er ett, du og jeg. Akkurat som vi var da du var inne i magen min. Men får du med deg fortvilelsen min når ingenting fungerer? Kjenner du tårene mine som blander seg med dine? Jeg håper du får med deg at vi er sammen, du og jeg. At vi uansett, natt eller dag, smerte eller sult, fortvilelse eller glede alltid er sammen. At jeg alltid prøver, at jeg alltid ønsker og alltid gir så mye jeg har og enda litt til. At jeg prøver så godt jeg kan å være mammaen din med alt jeg har og alt jeg er, og at jeg alltid ønsker å bli enda bedre. Hver dag ønsker jeg å bare bli enda litt bedre. Om du ikke forstår det nå, så håper jeg at en dag – da forstår du det. 

Egentlig skulle jeg skrive et innlegg om fødselen. Jeg begynte på det for lenge siden faktisk, for det er en historie verdt å fortelle. Om det blir som et avsluttende kapittel i reisen til å bli mamma, eller bare nok et kapittel – det vet jeg ikke enda. Men jeg har blitt mamma nå. Endelig. Og det er så mye jeg føler for å fortelle! Til alle dere fine som har heiet når jeg ikke har orket mer. Som har hatt troen når jeg har mistet den. Som har grått når jeg har grått. Som har jublet med meg ved positive nyheter, og som har støttet og trøstet ved negative. Alle dere som har sagt så mye fint, så mye støttende og så mye ærlig til meg. Er vi ferdig nå? Jeg vet ikke helt om jeg er klar til å gi slipp på dere, og jeg vet heller ikke om dere vil gi slipp på meg. Tiden får vise, men akkurat nå, akkurat i dag så skriver jeg uansett til dere.

***

Når jeg var gravid fikk jeg innmari mange råd uten å spørre om det. Jeg følte det som om mange hadde et behov for å fortelle hvor vanskelig alt var, uten å egentlig fortelle hva som var vanskelig. Det ble alltids pakket inn, om enn noe udiskrè. Men jeg fikk høre utallige historier om hvordan ting kom til å bli. Om hva jeg burde gjøre, og ikke gjøre. Kjøpe og ikke kjøpe. Ordene «Bare vent…» og «verre skal det bli» gjorde meg tilslutt uvel. Mange råd var gode, og samtlige godt ment. Mange historier var også gode, og ment til å forberede meg på det som skulle komme. Det forstår jeg. Men likevel har jeg et behov for å si til deg : som kanskje ikke har blitt gravid enda men virkelig ønsker å bli – eller som akkurat nå sitter med en kul på magen og gruer og gleder deg kanskje litt om hverandre.  Jeg har enda ikke hatt bruk for ett eneste råd jeg fikk som jeg ikke spurte om. Ikke fordi de ikke var gode eller velment. Men fordi de var bygd på andres erfaringer. Erfaringer fra en baby som ikke er min baby. Fra et liv som ikke er mitt liv. Og det eneste jeg vet for sikkert til nå er at ingen babyer er like. De er tross alt mennesker, og akkurat som snøfnugg finnes det ikke to identiske. Det er nesten lett å glemme det oppi alt.

For det å bli mamma, det å få Theo, det var helt annerledes enn det jeg kunne forestille meg. Og det er ingenting noen kunne sagt til meg som hadde gjort meg mer, eller mindre, forberedt. Det er det mest slitsomme og mest fantastiske jeg noengang har opplevd. Det har ført til at jeg enkelte dager føler jeg totalt har mistet meg selv. Og det har ført til dager hvor jeg ikke kan forstå hvordan livet var verdt å leve før han kom til verden. Noen ganger fører søvnløsheten meg til å nesten gå fra forstanden. Når kjøkkenet er overfylt av urene, ukokte flasker og mini hyler av sult så høyt at det gjør vondt i ørene. Når jeg ikke husker å gå på do før mannen har kommet hjem fra jobb. Når jeg ikke husker når jeg sist dusjet- sånn skikkelig. Når jeg bare IKKE FINNER UT HVOR DEN SURE MELKESTANKEN PÅ KJØKKENET KOMMER FRA. Og når mini uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, ikke slutter å gråte. Etter at man har bysset og bært, matet og matet, gulpet og rapet, skiftet og vasket. Så står man der da, i bare trusa midt på natten eller midt på dagen, og gråter i takt med sin nyfødte baby. Den lille skapningen som man elsker så høyt at det fysisk gjør vondt å vite at han ikke akkurat i dette øyeblikk har det helt harmonisk med alt.

Og så, er det alle de øyeblikkene hvor man blir så overfylt av kjærlighet at man gråter av det også. Som når man egentlig burde sove, men så tar man seg i å stirre på lille minis overleppe. Fascinasjonen over at jeg har skapt den lille overleppa, at den har vokst inni magen min, slår helt pusten ut av meg. Den lille, perfekte overleppa på det lille, perfekte ansiktet gjør at følelsene renner over. Noen ganger kan jeg se meg selv i det lille ansiktet. Men mest av alt ser jeg mannen. Den fine, gode mannen min som alltid har vært og alltid er der for meg og som jeg alltid har elsket over alt på jord. Plutselig har jeg to menn i livet mitt som betyr mer enn noe annet. Som gjør livet verdt å leve. Og tanken på det gjør at jeg gråter litt, enda en gang.

Så til deg, som ikke er mamma enda, eller til deg som kanskje allerede er det men som trenger å høre det likevel. Ingen kan fortelle deg hvor vondt lyden av ditt barns gråt gjør i mammahjertet. Ingen kan fortelle deg hvor sliten du kommer til å bli, hvor lite du kommer til å sove, hvordan du kommer til å føle deg eller ikke kommer til å føle deg. Ingen kan fortelle deg hvor mye du kommer til å elske det lille knøttet du har skapt og heller ikke hvordan det kommer til å forandre deg eller livet ditt for bestandig. Ingen kan fortelle deg hvor utrolig stolt du kan bli over at babyen din får frem en skikkelig god rap når dere sammen har jobbet for det hele kvelden. Ingen kan fortelle deg hvor fascinert du kommer til å bli over dette lille menneskets første lyder, eller hvor mye du kommer til å gråte når h*n smiler for første gang. Ingen kan fortelle deg noe av det. For kanskje du til og med ikke kommer til å føle noen av disse tingene. Og det er også helt greit. Akkurat som snøfnugg og akkurat som babyer, er vi mammaer også helt unike.

Jeg kommer ikke til å gi deg råd kjære du som vil bli, eller skal bli mamma. I hvertfall ikke uten å bli spurt. Men det eneste jeg vet, for min egen del er at alt vi har gjennomgått, alt vi gjennomgår – er verdt det. Alle fem årene før han kom. Alle tårene, alle prøvene, alle medisinene, alle forsøkene, alle inngrepene, alle gledestårer og sorgtårer. Når øynene til dette vidunderet møter mine. Når hånden hans holder min. For han, hadde jeg gjort alt igjen. Det er verdt det.  Han er verdt det. For meg er alt verdt det å endelig få være mamma ❤

«Prosjekt baby» karusellen

Den positive nyheten er at jeg tilslutt fikk mensen tilbake 7,5 uke etter aborten. Hvilket betyr at kroppen er i rute igjen, og henger endelig med på «å, jeg var ikke gravid likevel» karusellen. Jeg skjønner godt at den ville holde fast ved følelsen av å være gravid så lenge som mulig. Klandrer den altså ikke for det.

Den negative nyheten er at Rikshospitalet hadde gitt meg feilinformasjon, og jeg må nå vente til neste mens før jeg kan begynne på medisiner til fryseforsøket. Det høres ut som en bagatell, det er jeg klar over. Men som jeg har nevnt tidligere, når man er i denne prosessen føles det som om livet rundt stopper opp og hele jorda kretser rundt prosjekt baby. Veien virker så ufattelig lang, og denne ventetiden fra aborten har vært som et vondt år. Også må man vente enda en måned. 30 dager.
Noe som jo egentlig hadde vært helt greit hvis jeg hadde visst det fra starten av. Men jeg fikk altså først beskjed om at jeg kunne hoppe rett i det, før de forstod at de hadde gjort en feil og trakk det tilbake. Jeg ble bitter, lei meg og egentlig ganske forbanna.

Så, etter en stund hvor jeg syntes forferdelig synd på meg selv, må man tvinge seg selv til å endre fokus igjen.
Og det er ikke gjort på et blunk, det skal jeg bare si deg. Men er det noe man lærer i denne prosessen så er det at man må desverre bare prøve å henge med og holde seg fast i denne evige emosjonelle berg og dalbanen av et liv.

Jeg har fått flere spørsmål fra dere kjære lesere som er midt oppe i, har vært i, eller skal inn i dette eller en lignende prosess. Og det som går igjen er spørsmålene om hvordan vi holder troen oppe, humøret oppe og fokuset på rett spor.
Og til tross for at jeg kunne ønske at jeg hadde en 1-2-3 oppskrift på det, så må jeg nok skuffe dere der. Som dere ser på bildet over, og en del av de andre emosjonelle utbruddene dere har vært vitne til her på bloggen, er ikke akkurat jeg noen ekspert på å holde følelsene under kontroll.

Men vet du hva? Det tror jeg er det viktigste du kan gjøre. La følelsene styre litt i dette sirkuset du er inne i nå. For det har du faktisk lov til. La det strømme på, bann, grin til du er tom for tårer, slå i veggen(anbefales å holde en pute inntil for å slippe hovne knoker), og kast happyface masken du stort sett alltid har på deg, hardt, hardt,hardt i gulvet.

Da lover jeg deg at du føler deg bedre.
Også kan du endre fokus.

Ta noen skritt tilbake for å få et godt overblikk over det større bildet. Du vet, det alle maser om: Livet.
Minn deg selv på hva som er målet langt der fremme: å bli mamma.
Minn deg selv på at du har mennesker rundt deg som er glad i deg.
Minn deg selv på alle de tingene du har i livet ditt som er viktige for deg. (For de er viktige, selv om de føles som bagateller i forhold til det å få barn.)

Og det mest konkrete rådet jeg har – hvis du som meg klarer å holde dette under noenlunde kontroll hele dagen, for så å ligge med vidåpne øyne og tankekaos når du skal sove. Skaff deg denne appen:

You will sleep like a baby. (Until you have a baby.)
Og for guds skyld: IKKE bland den med mindfullness appen for gravide. Det vil bare gi deg enda en knyttneve i magen.
Believe me.