Mamma

Jeg lurer på hva du får med deg lille venn. Når øynene våre møtes, vet du hvem jeg er? Kjenner du hvor høyt jeg elsker deg? Merker du hvor hardt jeg prøver?  Kjenner du at jeg er like avhengig av deg som du er av meg – om ikke mer? Når du gråter og ingenting fungerer putter jeg deg oppi bæresjal og holder deg tett inntil meg. Kropp mot kropp, hud mot hud, hjerte mot hjerte. Som vi er ett, du og jeg. Akkurat som vi var da du var inne i magen min. Men får du med deg fortvilelsen min når ingenting fungerer? Kjenner du tårene mine som blander seg med dine? Jeg håper du får med deg at vi er sammen, du og jeg. At vi uansett, natt eller dag, smerte eller sult, fortvilelse eller glede alltid er sammen. At jeg alltid prøver, at jeg alltid ønsker og alltid gir så mye jeg har og enda litt til. At jeg prøver så godt jeg kan å være mammaen din med alt jeg har og alt jeg er, og at jeg alltid ønsker å bli enda bedre. Hver dag ønsker jeg å bare bli enda litt bedre. Om du ikke forstår det nå, så håper jeg at en dag – da forstår du det. 

sdr

Egentlig skulle jeg skrive et innlegg om fødselen. Jeg begynte på det for lenge siden faktisk, for det er en historie verdt å fortelle. Om det blir som et avsluttende kapittel i reisen til å bli mamma, eller bare nok et kapittel – det vet jeg ikke enda. Men jeg har blitt mamma nå. Endelig. Og det er så mye jeg føler for å fortelle! Til alle dere fine som har heiet når jeg ikke har orket mer. Som har hatt troen når jeg har mistet den. Som har grått når jeg har grått. Som har jublet med meg ved positive nyheter, og som har støttet og trøstet ved negative. Alle dere som har sagt så mye fint, så mye støttende og så mye ærlig til meg. Er vi ferdig nå? Jeg vet ikke helt om jeg er klar til å gi slipp på dere, og jeg vet heller ikke om dere vil gi slipp på meg. Tiden får vise, men akkurat nå, akkurat i dag så skriver jeg uansett til dere.

***

Når jeg var gravid fikk jeg innmari mange råd uten å spørre om det. Jeg følte det som om mange hadde et behov for å fortelle hvor vanskelig alt var, uten å egentlig fortelle hva som var vanskelig. Det ble alltids pakket inn, om enn noe udiskrè. Men jeg fikk høre utallige historier om hvordan ting kom til å bli. Om hva jeg burde gjøre, og ikke gjøre. Kjøpe og ikke kjøpe. Ordene «Bare vent…» og «verre skal det bli» gjorde meg tilslutt uvel. Mange råd var gode, og samtlige godt ment. Mange historier var også gode, og ment til å forberede meg på det som skulle komme. Det forstår jeg. Men likevel har jeg et behov for å si til deg : som kanskje ikke har blitt gravid enda men virkelig ønsker å bli – eller som akkurat nå sitter med en kul på magen og gruer og gleder deg kanskje litt om hverandre.  Jeg har enda ikke hatt bruk for ett eneste råd jeg fikk som jeg ikke spurte om. Ikke fordi de ikke var gode eller velment. Men fordi de var bygd på andres erfaringer. Erfaringer fra en baby som ikke er min baby. Fra et liv som ikke er mitt liv. Og det eneste jeg vet for sikkert til nå er at ingen babyer er like. De er tross alt mennesker, og akkurat som snøfnugg finnes det ikke to identiske. Det er nesten lett å glemme det oppi alt.

snapchat-5515751811917558682
For det å bli mamma, det å få Theo, det var helt annerledes enn det jeg kunne forestille meg. Og det er ingenting noen kunne sagt til meg som hadde gjort meg mer, eller mindre, forberedt. Det er det mest slitsomme og mest fantastiske jeg noengang har opplevd. Det har ført til at jeg enkelte dager føler jeg totalt har mistet meg selv. Og det har ført til dager hvor jeg ikke kan forstå hvordan livet var verdt å leve før han kom til verden. Noen ganger fører søvnløsheten meg til å nesten gå fra forstanden. Når kjøkkenet er overfylt av urene, ukokte flasker og mini hyler av sult så høyt at det gjør vondt i ørene. Når jeg ikke husker å gå på do før mannen har kommet hjem fra jobb. Når jeg ikke husker når jeg sist dusjet- sånn skikkelig. Når jeg bare IKKE FINNER UT HVOR DEN SURE MELKESTANKEN PÅ KJØKKENET KOMMER FRA. Og når mini uansett hva jeg gjør, eller ikke gjør, ikke slutter å gråte. Etter at man har bysset og bært, matet og matet, gulpet og rapet, skiftet og vasket. Så står man der da, i bare trusa midt på natten eller midt på dagen, og gråter i takt med sin nyfødte baby. Den lille skapningen som man elsker så høyt at det fysisk gjør vondt å vite at han ikke akkurat i dette øyeblikk har det helt harmonisk med alt.

Og så, er det alle de øyeblikkene hvor man blir så overfylt av kjærlighet at man gråter av det også. Som når man egentlig burde sove, men så tar man seg i å stirre på lille minis overleppe. Fascinasjonen over at jeg har skapt den lille overleppa, at den har vokst inni magen min, slår helt pusten ut av meg. Den lille, perfekte overleppa på det lille, perfekte ansiktet gjør at følelsene renner over. Noen ganger kan jeg se meg selv i det lille ansiktet. Men mest av alt ser jeg mannen. Den fine, gode mannen min som alltid har vært og alltid er der for meg og som jeg alltid har elsket over alt på jord. Plutselig har jeg to menn i livet mitt som betyr mer enn noe annet. Som gjør livet verdt å leve. Og tanken på det gjør at jeg gråter litt, enda en gang.

snapchat-3628424981690823073

Så til deg, som ikke er mamma enda, eller til deg som kanskje allerede er det men som trenger å høre det likevel. Ingen kan fortelle deg hvor vondt lyden av ditt barns gråt gjør i mammahjertet. Ingen kan fortelle deg hvor sliten du kommer til å bli, hvor lite du kommer til å sove, hvordan du kommer til å føle deg eller ikke kommer til å føle deg. Ingen kan fortelle deg hvor mye du kommer til å elske det lille knøttet du har skapt og heller ikke hvordan det kommer til å forandre deg eller livet ditt for bestandig. Ingen kan fortelle deg hvor utrolig stolt du kan bli over at babyen din får frem en skikkelig god rap når dere sammen har jobbet for det hele kvelden. Ingen kan fortelle deg hvor fascinert du kommer til å bli over dette lille menneskets første lyder, eller hvor mye du kommer til å gråte når h*n smiler for første gang. Ingen kan fortelle deg noe av det. For kanskje du til og med ikke kommer til å føle noen av disse tingene. Og det er også helt greit. Akkurat som snøfnugg og akkurat som babyer, er vi mammaer også helt unike.

Jeg kommer ikke til å gi deg råd kjære du som vil bli, eller skal bli mamma. I hvertfall ikke uten å bli spurt. Men det eneste jeg vet, for min egen del er at alt vi har gjennomgått, alt vi gjennomgår – er verdt det. Alle fem årene før han kom. Alle tårene, alle prøvene, alle medisinene, alle forsøkene, alle inngrepene, alle gledestårer og sorgtårer. Når øynene til dette vidunderet møter mine. Når hånden hans holder min. For han, hadde jeg gjort alt igjen. Det er verdt det.  Han er verdt det. For meg er alt verdt det å endelig få være mamma ❤

bty

Advertisements

De nye mulighetene

Den 31 desember 2014, også kalt nyttårsaften om du vil, stod jeg og mannen arm i arm ved midnatt og så etter rakettene i tåka. Vi så ikke en eneste en. Kun lydene øredøvet oss, overalt rundt oss kunne vi høre smell, pip, og skrålende latter.

Vi hadde akkurat mistet vår første spire. De siste dagene i 2014 gikk med til å abortere på baderomsgulvet. Det var en kald og brutal avslutning på det vi trodde skulle bli lykkens år.

Selv om jeg hadde grått hele dagen, denne siste dagen i året, skrapte jeg meg opp av baderomsgulvet, byttet ut pysjen med festkjolen og dro på meg et smil.

Så, noen timer etter stod vi der da, i mørket og speidet etter raketter. For vi visste de var der oppe. Rakettene. Disse nydelige transformasjonene av eksplosivt lys. Vakre lysglimt skapt av mennesker på en ellers så kald og mørk himmel.

Så vi speidet. Men tåka var for tykk. Som et ullteppe lå den over oss og vi mistet all sikt. Så var 2015 et faktum, og vi tasset hjemover i pensko og for tynne vinterkåper mens vi håpet det skulle bli bedre neste år. Vi skålte i sprudlevin og fortalte hverandre at herfra kunne det bare gå oppover.

2015, det skulle bli året med stor Å.

Men så ble det ikke det.

Det ble et drittår. Makan til hjertesmerte, sykdom, sorg og maks uflaks. Jeg har veltet meg i tanker om hvor urettferdig verden er og hvordan i alle dager man skal finne motivasjon til å fortsette denne galskapen. Men så hjelper jo ikke det heller. Tvert om vil jeg kanskje si det blir verre?

Selv om jeg har valgt å skrive om vår historie fra mitt ståsted her på en offentlig blogg, så har jeg desverre ikke valget om hvordan historien skal ende. Jeg kan ikke velge å bli gravid, å føde et velskapt barn, å bli frisk. Men heldigvis har jeg muligheten til å velge hvordan jeg ser på det. Jeg kan velge hvordan jeg lever med det. Hvordan jeg ser verden og hva slags betydning jeg ønsker å ha i denne verden.

2015 var et drittår. Men det var også et år hvor jeg lærte kroppen min å kjenne bedre enn jeg noengang trodde var mulig. Jeg lærte at styrke kommer av tunge dager. Jeg lærte at kjærligheten kan vokse seg uendelig mye sterkere for enhver dag som går. Jeg lærte at man kan bety noe for mange hvis man bare tør å fortelle sin historie. Jeg lærte at mot kommer når du må ha det. Jeg lærte at sterke relasjoner blir bygd gjennom såre øyeblikk. Jeg lærte at bagateller nå kan prelle av meg som vann på en regnjakke. Jeg lærte at det viktigste i livet er å ha folk du er glad i og som er glad i deg. Jeg lærte om takknemlighet for det man har her og nå. Jeg velger å takke for et år som har vært betydningsfylt og spennende, og jeg velger å glede meg til det nye året og alle nye erfaringer som måtte komme.

Sånn velger jeg å se på det.

Den 31 desember 2015 stod jeg og mannen sammen med gode venner på vår egen terrasse. Tåka lå som et ullteppe over oss i år også. Men i år hadde den sprekker. Gjennom tunge, grå byger kunne vi i år få se disse vakre lysglimtene skapt av mennesker på en ellers mørk og kald vinterhimmel.
Det ga håp.

Så 2015 var ikke et så verst år likevel. Men jeg håper 2016 blir bedre.

 

IMG_2763

Og by the way har den lille bloggen i mitt hjerte nådd over 100 000 visninger. Noe som er en sabla god start på 2016 tenker nå jeg.