På`an igjen

Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.

Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.

Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.

Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.

Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.

Om det hjelper, tja. Vi får nå se.

PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den  HER .

Blod, svette og tårer

For syv dager siden startet jeg opp med injeksjoner for å stimulere eggstokkene, i tillegg til injeksjoner med blodfortynnende, prednisolon tabletter og tre daglige doser av nesespray.
Jeg kan bare si med en gang at dette krever sin kvinne.

Altfor tykke nåler selv for sykepleier`n!

Den siste uka har vært tøff, og etter en hard arbeidshelg gikk jeg på en skikkelig smell hvor kroppen bare sa stopp. I flere timer bare gråt jeg, uten å klare å si hva som var galt. Alt var bare galt.
Det er så lett å glemme hvordan det føles når kroppen skal gå gjennom så mange prosesser på så kort tid. Og selv om jeg jo husket at jeg synes det var tøft sist, så husket jeg ikke at det var SÅ tøft. Og heller ikke hvordan det føles.
Følelsen av at eggstokkene vokser i rekordfart – at det sprenger for hver bevegelse man foretar seg. At det kjennes som om de vrir seg rundt seg selv hvis du beveger deg for hurtig eller strekker deg. En hodepine uten like, som til og med solbriller innendørs ikke kan temme. Hetetokter som gir feberfantasilignende mareritt hver natt og gjør at man A L D R I får sovet ut. Du blir fjern, som flue på veggen til ditt eget liv. Humørsyk. Og en sult som ikke kan temmes om man så hadde bodd på en døgnåpen Mc`donalds restaurant. (Ble sulten igjen bare av skrive det faktisk.)

Som sykepleier visste jeg at prednisolon er en medisin man ikke skal tulle med, og jeg visste også at man lett kan legge på seg og bli «rund» overalt. Men at det kunne gå så fort a gitt! Den eneste passende illustrasjonen på hvordan jeg føler meg er slik:

 

Men, nå er jeg ferdig med klaginga. Lover.

På fredag skal vi på ultralyd for å se hvordan eggstokkene har respondert på stimuleringen, og om foliklene er både mange nok og modne nok. Hvis alt er på stell reiser vi til haugesund i helgen og egguthenting på mandag. Og jeg må si jeg har litt forventninger.
Forrige gang fikk vi beskjed om at eggstokkene mine var veldig lett stimulerte, og etter bare en uke med injeksjoner fikk vi ut 7 egg. Denne gangen bruker jeg injeksjonene både i en høyere dose, og i flere dager enn sist, noe som jo naturlig nok øker forventningene til innhøstingen(..ja, det heter faktisk det!)

Men, klok av skade er jeg også en smule engstelig for å bli overstimulert, noe som i verste fall kan føre til at vi må avbryte forsøket før vi får tilbakeført egg. Overstimulering vil kort fortalt bety at eggstokkene fortsetter å vokse til store appelsiner, magen vokser, og det blir økt væske i bukhulen som presser på..alt. Sist ble jeg lett overstimulert først etter at jeg ble gravid, og da vil det kun være ubehagelig – men ikke skadelig for fosteret. Ettersom jeg ble det sist er det nesten så jeg regner med å bli det nå også, men jeg håper da så inderlig at det lar vente på seg til etter at vi har fått tilbakeført egg så ikke forsøket bli avbrudt. Nå synes jeg pokker meg det er vår tur til litt medvind. Og jeg har aldri kjempet så hardt (blod, svette og tårer får en ny betydning) for noe i hele mitt liv.

 

Hormontroll

Nå har jeg brukt nesesprayen synarela i 3,5 uke for å nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Og jeg er vel igrunn så langt inni overgangsalderen som man kan komme uten å – ja, faktisk være gammel nok til å være i den.

Det positive med dette er at jeg kan kjenne at nesesprayen virker! Tanken er nemlig at nesesprayen skal midlertidig «tørke inn» noe av endometriosen før forsøket, og det er tydelig at sprayinga tre ganger om dagen ikke bare fører med seg hodepine, tretthet, humørsvingninger og hetetokter – men også reduserer magesmertene. Noe som er veldig deilig! Og jeg forsøker å nyte det så mye jeg kan. For allerede på onsdag begynner nemlig medisinene for alvor, og da må jeg regne med at denne lykken forsvinner. Da er det dags for stimulering, hvor daglige injeksjoner skal sette eggstokkene i høygir. I en vanlig syklus modnes det vanligvis bare ett egg, mens disse injeksjonene vil gjøre at kroppen modner mange egg samtidig.

Og hvordan går det egentlig med det lille hormontrollet denne runden lurer du?
Vel. Jeg vil nå påstå at jeg ikke merker så mye av humørsvingningene, og har det igrunn ganske så greit i min egen galskap. Men, klok av skade, skal jeg strekke meg til å innrømme at jeg også kan ta feil.
For mannen er nemlig merkelig stille.
Vanligvis går jo en diskusjon to veier, mens jeg nå kan snakke og kverulere og diskutere – ja egentlig bare til meg selv. Og når jeg stopper for å trekke pusten ser jeg bare et ildrødt ansikt ved siden av meg med en munn som er snurpet sammen som en godt pakket tursekk. Og det er jo veldig ålreit å vinne alle diskusjoner, for all del. Men altså ikke helt vanlig her hjemme hos oss.

Likevel var det først i dag jeg innså at jeg kanskje er hakket mer surrete enn vanlig. I dag stjal jeg nemlig handlevogna til en annen i butikken. Og sånt kan jo skje, for all del. Men tingen var bare at den var nesten halvfull allerede når jeg tok den, og likevel gikk jeg lykkelig uvitende rundt og fortsatte å fylle den opp uten å nøle. Først når jeg kom frem til kassa og skulle betale for de tre kartongene med melk(som jeg ikke drikker, by the way), og de to store bleiepakkene (ehh ja..) da ei litt smådesperat dame kom nærmest joggende mot meg med et : «Unnskyld! Unnskyld meg assa, men jeg tror kanskje du har tatt handlevogna mi!» Og om jeg ikke var varm av hetetokter og rødblussete i kinna fra før…

Men all hormongalskap tiltross, er jeg ved godt mot. Utrolig nok kjenner jeg på mer optimisme enn jeg har gjort på lenge. Ja, faktisk så våger jeg å håpe på å bli gravid om en to ukers tid. Jeg våger å håpe på en fin liten babybump til jul, og jeg våger å håpe å bli mamma om sånn cirka 9 måneder. Det er deilig å kjenne på håpet igjen.

Men samtidig gjør det meg littegranne redd.
For all erfaring jeg har på feltet tilsier jo noe ganske så annet.

Men så går det jo så bra for så mange. Og overalt får jeg høre at det også for oss må gå bra tilslutt. Men når er tilslutt da? Er det nå, eller er det om ett år? Eller fem, eller ti?
Jeg vet ikke. Og det vet jo ikke du heller. Men det jeg vet, er at det er godt å glede seg litt igjen.

Så uansett hvordan det ender tilslutt : gleden over å glede seg til noe kan ingen ta fra deg.

Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.

Let the hormones begin

I dag var jeg på Rikshospitalet. Denne gangen føltes det hele litt som et samlebånd, men på en måte var det faktisk litt greit. Det fikk meg til å føle meg ganske normal oppi det hele, og minner meg på at selv om dette er spesielt for meg, er det hverdagslig for de jeg møter der. Venterommet var like fylt opp av kvinner med kulerunde mager og store smil, som av kvinner med spørsmålstegn i øynene og skjelvende hender. Og det bekrefter nok en gang hvor mange det er av oss. Og hvor få som snakker om det. På veggen utenfor labratoriet kunne jeg se en tavle med et hjerteklistremerke for hver kvinne som har blitt gravid med Rikshospitalets hjelp, og synet av den nærmest fulle tavlen ga meg varme i kinnene og blanke øyne. Kanskje det også er plass til mitt hjerte på tavlen før den skiftes ut til nyttår?

Bilde fra OUS sin infobrosjyre om IVF

Apropos hjerte, oppstod det en liten fartsdump på veien. Jeg har nemlig en medfødt bilyd på hjertet, noe som ble undersøkt når jeg var 16 år, og ikke gjort noe med siden. Jeg har aldri plages nevneverdig med dette, men kan merke at jeg blir litt tungpustet når jeg har endometriosesmerter, og er en del svimmel. Da graviditet er en økt belastning for kroppen er de litt usikre på om dette bør følges videre opp, og vi venter nå på papirene fra lokalsykehuset jeg var på den gangen. Jeg kjente at klumpen i halsen vokste når vi snakket om dette, ikke fordi jeg er bekymret for hjertet, men fordi jeg er så utrolig redd for at noe skal stikke kjepper i hjulene for prøverørsforsøket nå som ting endelig begynner å falle på plass. Men, som med alt annet må man bare håpe på at ting ordner seg til slutt, og være takknemlig for at de strengt tatt følger meg opp grundig.

Etter ultralyd hos legen og en god dose ventetid fulgte samtale med sykepleier med gjennomgang av medisiner og diverse informasjon. Da jeg allerede etter to minutter kunne se i øynene hennes at hun nok synes jeg var mistenkelig komfortabel med sprøytene, måtte jeg med et beskjedent smil avsløre at jeg selv var sykepleier. Og det tror jeg at jeg skal være glad for når jeg ser hva jeg har fremfor meg. Til slutt kunne jeg dra hjem med nok en bunke papirer, hodet fullt av informasjon og en pose full av injeksjoner som jeg skal begynne å sette daglig fra og med torsdag.

Nå er jeg hjemme. Og jeg føler meg full og tom av følelser på samme tid. Det beste rådet sykepleieren ga meg i dag var å ikke sammenligne seg med andre, men å minne seg selv på at dette er vårt forsøk, våre opplevelser og vårt liv. Noen synes en slik prosess er problemløs, andre knekker nesten sammen. Jeg vil kanskje si min opplevelse er et sted i midten. Det rareste er i grunn at jeg merker at jeg ikke er meg selv. Hormonene gjør meg fjern og får meg til reagere på hver minste lille ting på en annerledes måte enn hva jeg vanligvis gjør. Av og til kan det da føles som om jeg er flue på veggen til mine egne følelser og ser alt på avstand. Dessuten har jeg feberfantasi lignende mareritt hver natt i mine hetetokter, noe som gjør meg enda mer surrete enn normalt. Men alt i alt er jeg ved godt mot, og heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle mann som takler sitt lille hormontroll med en stor dose humor (på mine vegne 😉 ).

Og en sjokolade i skuffen.

Sånn i tilfelle.

Endelig på vei

I ni dager har jeg nå gått på nesespray (Synarela) som skal nedregulere kroppens egen hormonproduksjon. Ironisk at det da føles som det motsatte : som om jeg sprayer meg full av hormoner to ganger daglig. Klokken ti på formiddagen og ti på kvelden ringer alarmen på telefonen, og samme hvor jeg er og hva jeg gjør er det er da tid for en liten privat stund med spraying til brekningen tar meg.  

Privat eller ei : når klokka ringer blir det sprayestund! Også på IKEA…

Resultatet? Et glovarmt hormontroll som er like varm i kinnene som i følelsesregisteret.

Merker du mye av humørsvingningene? spurte venninnen. Nei, svarte jeg. I rommet ved siden av hørte jeg tidenes største fnys og det var kanskje svar nok. Med andre ord har jeg nok kanskje ikke merket selv hvor mye det påvirker meg at jeg faktisk er på vei i en kunstig overgangsalder. Og selv om jeg egentlig har det ganske så ok i min egen galskap – er det en her hjemme som tripper nærmest lydløst rundt meg som om jeg var en tikkende bombe. Og imens jeg henger ut av vinduet i mine hetetokter, er plutselig oppvasken tatt, frokosten på bordet og hundene luftet. (Og nei, han er faktisk ikke under pisken – men har heller vett nok til å vite hva han bør gjøre for å beholde livet, under hormonhelvetet.)

Og hvor lenge skal denne galskapen foregå? Nesesprayen skal som sagt dempe min egen hormonproduksjon slik at sykehuset har kontroll over syklusen min. 28 oktober skal jeg tilbake på Rikshospitalet på kontroll før jeg skal starte med injeksjoner for å sette igang eggstimulering. Formålet med eggstimulering er å modne flere egg enn det kroppen produserer til vanlig, slik at sykehuset har mer å jobbe med, rett og slett. Så da er det bare å smøre seg med den dyreste kremen (som jeg har lært heter tålmodighet), og kose seg med et spennende liv som -litt ekstra- hormonell. Og til alle dere i nærheten av meg: beklager. På forhånd.