Meningen med livet

Om du trodde stillheten på bloggfronten betydde at det er mye som skjer for tiden må jeg nok skuffe deg. Her går dagene sakte, og jeg kjenner at jeg må jobbe for å holde motivasjonen oppe for å ikke gi opp hele greia.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten. Og til tross for erfaringer på godt og vondt, mange hjertesukk, mye selvmotivasjon, en million tårer, urolige netter, mange smertefulle dager, og tonnevis av håp, så føler jeg at jeg ikke har kommet et eneste skritt lenger på den lange veien mot drømmen.
Og da kommer tankene: er det egentlig verdt det?

For meg er meningen med livet å få barn. Det har jeg aldri vært i tvil om.
Å skape en familie med mannen min. Å bli mamma.
Men samtidig må jo et liv uten barn også være meningsfullt.
Jeg synes det er vanskelig for tiden å finne balansen mellom å engasjere seg i det som snart skal skje full av optimisme om at det denne gangen vil føre frem, samtidig som å forsøke å være lykkelig i det livet man befinner seg i akkurat her og nå.

Slik det er nå, er vi i en alder hvor stort sett alle rundt oss har barn, eller er på vei til å få det. Det kan føles som om vi er ekskludert fra en klubb der livet har en større mening enn det har for oss barnløse. Og uansett om både forskning og myter sier at barnløse par er minst like lykkelige som de med barn, så kjøper jeg ikke den. For når alt man vil, alt man drømmer om og alt man håper på er å få barn. Hvordan kan man da være like lykkelig uten?

Kanskje har vi også oss selv å takke for denne tomheten vi føler. Vi kunne valgt en annen livsstil enn det vi har, med et festfylt liv fullt opp til randen av byturer, sene kvelder og et lite krypinn med såvidt plass til oss to på grünerløkka. Hadde livet vårt vært mer meningsfylt da?

I stedet har vi lagt alt til rette for et liv med barn. Vi kjøpte hus med barnerom, med barnehage og skole i umiddelbar nærhet, med perfekte forhold for trilleturer og med en lekeplass et steinkast unna. Vi er det eneste huset i nabolaget som ikke er fylt opp av barn, men likevel lever vi som en barnefamilie i det meste vi foretar oss.
Det er bare det at hjemme hos oss, så står barnerommet tomt.

Nå er menstruasjonen på vei, men siden den er litt forsinka er jeg livredd for at det betyr at fryseforsøket blir for tett oppe i påsken til at sykehuset vil gjennomføre det. Desperat i å få avklaring etter mange urolige og tankefulle netter, måtte jeg gi opp håpet om å få tak i Riksen i dag etter èn time i telefonkø. Så da må man bare smøre seg med tålmodighet. Igjen. Og igjen klamre seg fast til håpet om at flaksen er på vår side denne gangen.
Og med våren, kommer motivasjonen og ståpåviljen til nye harde tak.
Håper jeg.

All in

Det er sært hvor raskt man kan glemme smerte. Og da snakker jeg om den fysiske.
Du husker gjerne følelsen smerten ga. Som redsel, angst, fortvilelse, ensomhet, sinne, sorg. Men den fysiske smerten.. ja, det kan faktisk være vanskelig å huske akkurat hvordan den kjentes på kroppen.

Kanskje er det sånn vi er designet for å takle å gå videre? Og kanskje havne i situasjoner som vil gi den samme smerten igjen og igjen?

Når jeg svømte i alle ivf medisinene, var overstimulert med eggstokker på størrelse med appelsiner, fikk en laaang nål med sug oppi -du vet hva- for å trekke ut egg.. ja da tenkte jeg i mitt stille sinn : aldri mer. 

Men så går tiden da. Og du tenker på hva alternativet er: At det ikke skjer noenting. Ingenting som får deg nærmere drømmen eller målet.

Så, uten å blunke, er du faktisk villig til å gå gjennom alt nok en gang. Og kanskje gang på gang. Bare for å holde fast ved håpet om at denne gangen vil det føre til noe.

Du kan arrestere meg på dette senere om du vil, men akkurat nå vil jeg mye heller ha egguttak hver dag (ja, med den lange nåla med sug oppi der)  enn at det ikke skal skje noenting. Ja, du kan si jeg er sånn passe utålmodig 🙂 Man har mye å tape. Men enda mer å vinne.

Jeg sier som Northug (og det er nok første og siste gang jeg siterer han) :

Jeg går inn for å vinne. Skjærer det seg så skjærer det seg. Men går det bra så står jeg på toppen.

6 ting jeg skulle ønske jeg hadde visst…

…om infertilitet.

1. Du starter det hele med en god dose naivitet og utålmodighet

pinterest.com

Samme dag som vi bestemte oss for å få barn startet utålmodigheten. Verdens mest naturlige ting skulle settes i gang – kroppen skulle endelig få vise seg fram til det den faktisk er skapt for. Og dette skulle vel bare ta en til to måneder, maks? Jeg fortalte det til mine nærmeste med et strålende smil og tusen sommerfugler i magen. Min mor begynte å strikke babyklær. For nå skulle det jo skje! Lite visste vi at vi 3 år senere var like langt. Med tiden innser man hvor tålmodig man faktisk kan være om man må, når vennene sluttet å spørre om jeg var gravid hver gang de så meg, og mamma begynte å gi babyklærne bort til noen andre.

2. Du blir testegal og kalkulatoravhengig

Og da snakker vi ikke om tester og kalkulatorer i den mer kjente mattematikkens verden, men type jungelen av eggløsningstester og graviditetsstester, terminkalkulator og syklusregning. Og vi snakker heller ikke om «sunn» testing i form av; nå har jeg gått noen dager over tiden – kanskje jeg burde teste? Men heller at personalet på det lokale apoteket kjenner deg igjen i den grad at de slutter å spørre deg om du trenger hjelp- men heller bare titter trøtt opp fra det de driver med før de begynner å gå mot kassa i samme tid som du begynner å gå mot «intim hylla». Idèt du betaler ser de på deg med et «uff, når skal du gi opp?» blikk, men du gir totalt blaffen fordi du er overbevist om at denne gangen vil være den siste du trenger å teste.

pinterest.com

Du hiver innpå bøttevis med vann og kaffe for å klare enda en test (for den forrige må da være feil?). Og når du endelig innser at hemmeligheten bak en positiv test ligger i morgenurin ligger du våken halve natten med forventningene helt opp i halsen før du spurter innpå badet før fuglene kvitrer og analyserer hver minste lille skygge på testpanelet.

pinterest.com

3. Du blir overøst med velmenende råd og tips 

«Hvis du bare slapper av og ikke tenker på det…»

Det er egentlig mest søtt når folk kommer med denne uttalelsen, for det tar som regel ikke mange sekundene før de tar seg selv i hva de har sagt og får en skamfull rødme over ansiktet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si, og det har jeg veldig forståelse for. Men man kan kanskje glemme at det kan være medisinske årsaker til hvorfor man ikke klarer å få barn, og da blir kommentarer som dette nesten like latterlig som å fortelle en person med diabetes at det nok helt sikkert vil ordne seg selv og bli kurert om han bare slapper av.

«Dere kan jo bare adoptere!»

«Du bør stå på hodet!» , «Du bør spise bidronninggele!», «Du må slutte å drikke kaffe!» , «Du kan ikke bade i badekar!» , «Husker du å ta alle vitaminene?», «Du har jo hunder da.» , «Kanskje du bare bør slå deg til ro med det.»

Jeg har veldig forståelse for at det ikke alltid er lett å vite hva man skal si. Og til alle dere som mottar slike råd og tips fra de rundt dere har jeg bare et råd: nikk, smil og jatt med. For selv om du føler for å slå dem rett ned mener de det de sier bare godt. De ser du sliter, og de vil så gjerne hjelpe til. Om enn så med bare det ene rådet de hørte på Oprah dagen før.

4. Du begynner å kjenne på sorg.

pinterest.com

Og da snakker jeg ikke om sorg etter en abort eller en dødfødsel. Det er en type sorg jeg ikke kan forestille meg, og som er helt selvfølgelig og altoppslukende. Men jeg mener den lille sorgen. Den usynlige sorgen. Den sorgen du egentlig ikke har lov til å føle. Og hvertfall ikke snakke høyt om. For når et barn kun har eksistert i din drøm og i ditt hode, kan du da miste det?

Sannheten er at hver måned føler man seg gravid. Morgenkvalmen kommer snikende, humørsvingene gjør deg umulig å leve med, du begynner å crave mat du vanligvis ikke bryr deg om, luktesansen forsterkes, og du føler det skjer noe der inne i magen. Og man lar seg selv håpe, og man lar seg selv tro. At kanskje, kanskje denne ène gangen… er det vår tur? Vi har jo gjort alt riktig? Statistikken er jo på vår side? Forventningene vokser, og selv om man prøver å ikke la seg selv sveve, kjenner man sommerfuglene tar totalt overhånd og du er tilslutt helt overbevist. Du er gravid.

Også sitter du der, med graviditetstesten i hånda. Og enda en test. Og enda en. Tre tester ligger foran deg og skriker det samme : du tok feil. Hva nå? Små, men tunge tårer i øyekroken. Et lite rift i sjelen. Og tusen kniver i hjertet. Sorg.

4. «Alle» rundt deg blir plutselig gravide, og det kan føles vanskelig.

Heldigvis har jeg aldri opplevd bitterhet ovenfor venner og familie som blir gravide. Jeg gleder meg med dem med varme i hjertet. Og jeg synes alltid det bare er positivt med nok en baby i livet mitt, selv om jeg ikke er mamma`n. For det er jo ikke slik at vi fortjener det å få barn noe mer enn noen andre. Men når man selv ikke klarer å bli gravid blir man plutselig mer oppmerksom på andre rundt seg som klarer det. Og de kulerunde magene omringer deg. Tankene strømmer på: var det planlagt? prøvde de lenge? er det gutt eller jente?
Og det kan føles ironisk når man ser noen fra barndommen eller andre bekjentskaper, som var de siste du trodde skulle få barn. Du vet, de som kun er opptatt av fest og sene kvelder, har ikke tatt utdanning eller sikret seg jobb, har kanskje ikke engang fast kjæreste, og vips. Baby. Røyker som en skorstein og drikker seg drita flere ganger i uka? Baby. Slår opp med kjæresten hver helg? Baby.

5. Det blir dyrt.

Og det er liksom ikke sånn du kan snakke om. For hvor mye koster en baby? Og hvor mye er en baby verdt? Er det å klage over hvor dyrt det er med IVF behandling ensbetydende med å si at man ikke synes det er verdt pengene? Og selv om man får vanvittig mye dekt i Norge, er det da ikke greit å si at det faktisk er vanskelig for et nyetablert par å hoste opp 20 000 kroner på dagen til IVF behandling i tillegg til alle andre kostnader en baby fører med seg?

pinterest.com

6. Det vil være verdt det til slutt.

Og det vet jeg. Selv om jeg ikke er mamma til et barn enda, vet jeg det. For innerst inne er jeg mamma. Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er sterkere enn noe annet. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine enda. En kjærlighet som får meg til å gløde fra innsiden og ut, og som får meg til å gå gjennom operasjoner, endeløse smertetokter, hormoner, medisiner, hjertesorg og tvil. Barnet kan komme fra min kropp gjennom IVF, eller det kan komme fra en annens gjennom adopsjon. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte.

pinterest.com

Å forberede seg

Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa –  lyver.

Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete? 

 

Men med ventetiden, kommer virkeligheten.

Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.

Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.

Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt  opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet:  «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»

Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.

 

Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.

Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.

 

Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?

Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.

Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.

Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.

Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i  skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.

Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.