The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.

All I want for christmas

is you.

Plutselig fikk denne julesangen en helt ny betydning for meg. Jula som skulle bli så fin, etter en humpete førjulstid med masse smerter, dårlig samvittighet, uro for at ting skulle gå dårlig, usikre dager og nerver i helspenn. Så slo det lille hjertet, og roen senket seg.

Til nå.

På fredag var vi på ultralyd igjen, den vi i utgangspunktet var satt opp til. Den jeg vurderte å avlyse fordi vi hadde fått den bekreftelsen vi trengte før jul. Men så dro vi likevel, like mye pga en ekstra kontroll av overstimuleringen som at vi synes det hadde vært fint å få et bilde av den lille i magen.

Ultralyden var hos min vanlige gynekolog, og det tok ikke mange sekundene før vi forsto at han ikke var fornøyd. Han så ikke det han ville se, det var alt for lite. På vei ut spurte resepsjonisten med et smil: «ja, hvem ligner den mest på da? Så dere noen familielikheter?» Jeg kvalte et hikst. Mannen lo høflig mens han dro meg i hånden ut derfra. Og vi gikk med større usikkerhet enn da vi kom. Umiddelbart når bildøra slo igjen, hikstet jeg etter luft og gråt. «Det er dødt» sa jeg. Men mannen nektet å gi opp. Alt hadde jo sett fint ut bare fem dager tidligere. Han ringte Ahus. Ble satt over fra den ene til den andre, og jeg kunne høre han mellom hikstene mine: «Hun er helt knust.» «Hvordan skal vi gå jula i møte uten å vite?» Og her skal Ahus ha all ros i hele verden. De kunne bare lagt på. De kunne avvist oss tvert med at dette er ikke livsviktig, dette er ikke noe man prioriteter, det er ingenting å gjøre med det om det går galt. Men nei. Til slutt satt mannen med en av legene på tråden, og talen var klar: kom med en gang. På gynekologisk poliklinikk på Ahus har jeg nå vært flere ganger enn hos min egen lege. Og ventetiden har alltid vært lang. Nå rakk vi ikke en engang å registrere oss i resepsjonen før en kvinnelig lege kom bort til oss : «Bare bli med meg, dere.» Jeg gråt, og mannen fortalte. Legen så meg dypt inn i øynene og til tross for at jeg ikke sa et ord følte jeg meg mer sett og hørt enn noengang.

Hun mente hun så hjerteslag. Vi synes også vi så det. Men hun var enig i at det var et mindre foster enn ønsket. Etter hennes estimering hadde det ikke vokst siden forrige kontroll. Og det skal vokse mye på denne tiden. Hun trengte ikke si stort før vi forstod at vi måtte forberede oss på det verste. Igjen, var alt usikkert. Vi målte hcg, og skal komme tilbake lille julaften. Har det ikke skjedd en utvikling da, så er det mest sannsynlig en MA (missed abortion).

Vi dro hjem og jeg følte meg tommere enn noengang. En bunnløs, utrøstelig sorg skylte over meg som en flodbølge og slo pusten ut av meg. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Også gråt jeg litt til. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere så sterkt på dette, hadde jeg ikke trodd på dem. Jeg sa til mannen at jeg ville gi opp. At jeg ikke orker mer. At jeg ikke klarer denne prosessen på nytt. At det ikke er mer håp igjen. At det ikke er mer krefter igjen. At vi aldri kommer til å bli foreldre. At jeg aldri kommer til å bli mamma.

Han svarte med at det var jeg allerede. Mamma. Om det så har dødd. Så er jeg likevel mamma.

Jeg sa ingenting mer den dagen.

pinterest.com

6 ting jeg skulle ønske jeg hadde visst…

…om infertilitet.

1. Du starter det hele med en god dose naivitet og utålmodighet

pinterest.com

Samme dag som vi bestemte oss for å få barn startet utålmodigheten. Verdens mest naturlige ting skulle settes i gang – kroppen skulle endelig få vise seg fram til det den faktisk er skapt for. Og dette skulle vel bare ta en til to måneder, maks? Jeg fortalte det til mine nærmeste med et strålende smil og tusen sommerfugler i magen. Min mor begynte å strikke babyklær. For nå skulle det jo skje! Lite visste vi at vi 3 år senere var like langt. Med tiden innser man hvor tålmodig man faktisk kan være om man må, når vennene sluttet å spørre om jeg var gravid hver gang de så meg, og mamma begynte å gi babyklærne bort til noen andre.

2. Du blir testegal og kalkulatoravhengig

Og da snakker vi ikke om tester og kalkulatorer i den mer kjente mattematikkens verden, men type jungelen av eggløsningstester og graviditetsstester, terminkalkulator og syklusregning. Og vi snakker heller ikke om «sunn» testing i form av; nå har jeg gått noen dager over tiden – kanskje jeg burde teste? Men heller at personalet på det lokale apoteket kjenner deg igjen i den grad at de slutter å spørre deg om du trenger hjelp- men heller bare titter trøtt opp fra det de driver med før de begynner å gå mot kassa i samme tid som du begynner å gå mot «intim hylla». Idèt du betaler ser de på deg med et «uff, når skal du gi opp?» blikk, men du gir totalt blaffen fordi du er overbevist om at denne gangen vil være den siste du trenger å teste.

pinterest.com

Du hiver innpå bøttevis med vann og kaffe for å klare enda en test (for den forrige må da være feil?). Og når du endelig innser at hemmeligheten bak en positiv test ligger i morgenurin ligger du våken halve natten med forventningene helt opp i halsen før du spurter innpå badet før fuglene kvitrer og analyserer hver minste lille skygge på testpanelet.

pinterest.com

3. Du blir overøst med velmenende råd og tips 

«Hvis du bare slapper av og ikke tenker på det…»

Det er egentlig mest søtt når folk kommer med denne uttalelsen, for det tar som regel ikke mange sekundene før de tar seg selv i hva de har sagt og får en skamfull rødme over ansiktet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si, og det har jeg veldig forståelse for. Men man kan kanskje glemme at det kan være medisinske årsaker til hvorfor man ikke klarer å få barn, og da blir kommentarer som dette nesten like latterlig som å fortelle en person med diabetes at det nok helt sikkert vil ordne seg selv og bli kurert om han bare slapper av.

«Dere kan jo bare adoptere!»

«Du bør stå på hodet!» , «Du bør spise bidronninggele!», «Du må slutte å drikke kaffe!» , «Du kan ikke bade i badekar!» , «Husker du å ta alle vitaminene?», «Du har jo hunder da.» , «Kanskje du bare bør slå deg til ro med det.»

Jeg har veldig forståelse for at det ikke alltid er lett å vite hva man skal si. Og til alle dere som mottar slike råd og tips fra de rundt dere har jeg bare et råd: nikk, smil og jatt med. For selv om du føler for å slå dem rett ned mener de det de sier bare godt. De ser du sliter, og de vil så gjerne hjelpe til. Om enn så med bare det ene rådet de hørte på Oprah dagen før.

4. Du begynner å kjenne på sorg.

pinterest.com

Og da snakker jeg ikke om sorg etter en abort eller en dødfødsel. Det er en type sorg jeg ikke kan forestille meg, og som er helt selvfølgelig og altoppslukende. Men jeg mener den lille sorgen. Den usynlige sorgen. Den sorgen du egentlig ikke har lov til å føle. Og hvertfall ikke snakke høyt om. For når et barn kun har eksistert i din drøm og i ditt hode, kan du da miste det?

Sannheten er at hver måned føler man seg gravid. Morgenkvalmen kommer snikende, humørsvingene gjør deg umulig å leve med, du begynner å crave mat du vanligvis ikke bryr deg om, luktesansen forsterkes, og du føler det skjer noe der inne i magen. Og man lar seg selv håpe, og man lar seg selv tro. At kanskje, kanskje denne ène gangen… er det vår tur? Vi har jo gjort alt riktig? Statistikken er jo på vår side? Forventningene vokser, og selv om man prøver å ikke la seg selv sveve, kjenner man sommerfuglene tar totalt overhånd og du er tilslutt helt overbevist. Du er gravid.

Også sitter du der, med graviditetstesten i hånda. Og enda en test. Og enda en. Tre tester ligger foran deg og skriker det samme : du tok feil. Hva nå? Små, men tunge tårer i øyekroken. Et lite rift i sjelen. Og tusen kniver i hjertet. Sorg.

4. «Alle» rundt deg blir plutselig gravide, og det kan føles vanskelig.

Heldigvis har jeg aldri opplevd bitterhet ovenfor venner og familie som blir gravide. Jeg gleder meg med dem med varme i hjertet. Og jeg synes alltid det bare er positivt med nok en baby i livet mitt, selv om jeg ikke er mamma`n. For det er jo ikke slik at vi fortjener det å få barn noe mer enn noen andre. Men når man selv ikke klarer å bli gravid blir man plutselig mer oppmerksom på andre rundt seg som klarer det. Og de kulerunde magene omringer deg. Tankene strømmer på: var det planlagt? prøvde de lenge? er det gutt eller jente?
Og det kan føles ironisk når man ser noen fra barndommen eller andre bekjentskaper, som var de siste du trodde skulle få barn. Du vet, de som kun er opptatt av fest og sene kvelder, har ikke tatt utdanning eller sikret seg jobb, har kanskje ikke engang fast kjæreste, og vips. Baby. Røyker som en skorstein og drikker seg drita flere ganger i uka? Baby. Slår opp med kjæresten hver helg? Baby.

5. Det blir dyrt.

Og det er liksom ikke sånn du kan snakke om. For hvor mye koster en baby? Og hvor mye er en baby verdt? Er det å klage over hvor dyrt det er med IVF behandling ensbetydende med å si at man ikke synes det er verdt pengene? Og selv om man får vanvittig mye dekt i Norge, er det da ikke greit å si at det faktisk er vanskelig for et nyetablert par å hoste opp 20 000 kroner på dagen til IVF behandling i tillegg til alle andre kostnader en baby fører med seg?

pinterest.com

6. Det vil være verdt det til slutt.

Og det vet jeg. Selv om jeg ikke er mamma til et barn enda, vet jeg det. For innerst inne er jeg mamma. Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er sterkere enn noe annet. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine enda. En kjærlighet som får meg til å gløde fra innsiden og ut, og som får meg til å gå gjennom operasjoner, endeløse smertetokter, hormoner, medisiner, hjertesorg og tvil. Barnet kan komme fra min kropp gjennom IVF, eller det kan komme fra en annens gjennom adopsjon. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte.

pinterest.com