Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.