Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.
I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen.
Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder – for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.
Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.
Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.
Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.
Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.
DET er mannen med stor M det!
medhjertetihaanden 
Så nydelig skrevet Bente-Lill. Jeg sitter her med tårer i øynene og klump i halsen. Jeg kjenner ikke Ronni, men jeg syns jeg kjenner deg litt og mener bestemt at han har vært usedvanlig heldig i valg av ektefelle. Jeg håper av hele mitt hjerte at deres høyeste ønske går i oppfyllelse 🙂
LikerLiker
Tusen takk Britt 🙂 Det var veldig hyggelig sagt av deg! 🙂
LikerLiker
Tårene triller samtidig aom hjertet smiler, for du skriver så godt og gir bilder av både ild og vann, stille som stormfult 👍
Det er faktisk kun denne bloggen jeg må innom å lese på 😃
Klem
LikerLiker
Tusen takk Lene. Veldig hyggelig at det er akkurat denne bloggen du følger med på da 😉
LikerLiker
Tro, håp og kjærlighet ❤️
LikerLikt av 1 person
Gratulere med de 2 år (og noen dager:) ) som ektefolk. Dere ser skjønne ut i lag<3
Dere har desverre og urettferdig nok ennå en hard tid i møte, men kjærlighten og styrken dere hver især har, og som er ennå større når dere står sammen vil hjelpe dere å stå kampen helt ut til ting snur.
Det har jeg virkelig så stor tro på at den gjør, og at den familien dere ønsker dere vil bli virkelig. I mellomtiden er det godt å se/lese at kjærligheten blomstrer mellom dere, og at alle kampene til nå trods alt har gjort kjærligheten deres ennå sterkere.
Heier på dere på alle måter og det var en veldig fin ode til kjærligheten:)
Go klem
LikerLiker
Tusen takk for fine ord Stine ❤ 🙂
LikerLiker
Hei!
Det er tidlig morgen akkurat nå. jeg sitter i sofaen i leiligheten vår og bare må skrive et innlegg i bloggen din for å få «luftet hodet litt». Jeg skrev en kommentar i bloggen din for en liten stund tilbake. Da snakket jeg om pusteteknikker for å skape ro i kroppen etc i en slik prrosess. I dag tok jeg min første CB-test og ressultatet var negativt. Det er som et slag i trryne. Jeg har vært roligheten selv i hele prosessen og har ikke stresset mye rundt, jeg har ikke gått rundt å tenkt på prosessen og alt hele tiden heller. Så det med å være rolig og avslappet, puste og visualisere er kanskje bra, men tydeligvis ingen oppskrift på suksess (som jeg må innrømme at jeg hadde trodd)). Jeg beklager hvis jeg virket ovenpå, dette er smell på egen bak. Jeg skjønner mer hvordan du har det nå. Selv om jeg er veldig trist så er jeg ikke hysterisk lei meg. Vi skal prøve igjen, men jeg merker at motet/troa går litt ut. Vi hadde bare fire egg på uttak, ett ble befruktet og ingen på frys. Så jeg må igjennom hele greia (med alle de medisinene) på nytt igjen. Sånn er det, en gang MÅ det gå. Ei sa til meg at Jenny Jensen (norsk dansebandartist) hadde 10 forsøk før hun ble gravid med prøverør. Håper ikke jeg er der…..men kanskje noe å tenke på i forhold til at det kan gå bra til slutt, selv om man må prøve mange ganger.
Ønsker deg en fin dag videre, og gratulere med 2 års overstått bryllupsdag, du og mannen er et fint par 🙂
LikerLiker
Det var synd å høre at det ikke gikk veien denne gangen kjære deg.
Jeg kjenner meg veldig igjen i følelsen av at man tror man har funnet en «suksessoppskrift», og føle at man har gjort absolutt alt riktig – for så å få smelt i trynet at det ikke har hjulpet likevel. Man kan rett og slett føle seg litt lurt av sin egen kropp. Men oppi alt må man bare forsøke å finne den måten å leve på oppi alt dette som er det beste for seg selv – og håpe med alt man har.
Jeg sender deg varme tanker og lykkestøv din vei!
LikerLiker
Tusen takk for svar,det setter jeg stor pris på. Ja,det var smell i trynet kan man si. Kroppen ikke ville ha det lille egget som jeg hadde en stor tro og visshet om at kom til å bli værende.
Skal igang med forsøk 2 etter neste mens. I og med at jeg har alvorlig endometriose,snart over 30 år og bare en eggstokk, så har jeg ikke tid til å vente på forsøkene…må bare peise på nå. Prøver å ikke tenke så mye på at det ikke gikk ved 1. forsøk….eller snakke mye om det…da kommer bare sorgen.
Snakket med en venninne og hun er av den typen som lett får barn,prøver en gang og vips,gravid. Hun snakker til meg om at ikke alle kan få barn,adopsjon finnes,det å få barn er det mest fantastiske i hele verden etc etc. Hun mener det godt men jeg blir så utrolig såra. Tenk å sitte å si sånt til din venninne som sliter med å få barn?? Oddsen min er ganske lav i tillegg. Jeg blir opprørt og såret av sånne kommentarer. Neste gang hun kommer med lignende utspill så kommer jeg til å si ifra.
Setter stor pris på bloggen din…er innom ofte å leser.
LikerLiker