Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.
Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.
Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.
Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.
Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.
Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.
Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.
Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.
❤