Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.

«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Følelser vs fakta

Edit:

Dette innlegget har ligget klart siden torsdag, og på fredag skulle det postes. Men så fikk jeg vite at ei jeg kjenner akkurat hadde mistet babyen sin under fødsel. 
Alt annet blir så ubetydelig når sånt skjer. Ingenting gir mening. Verden raser sammen. Ord blir så små. Hva skal man si?

Jeg får lyst til å skrike når jeg hører sånt skje. Det er så hjerteskjærende meningsløst. Og det setter alt, absolutt alt annet, i perspektiv. Nok en gang blir vi påmint hvor viktig det er å være takknemlig for det vi har. Nok en gang blir vi påmint viktigheten av å ikke ta noe for gitt. Det kunne skjedd hvem som helst av oss, det kan skje hvem som helst av oss. Med et vindpust kan det du elsker høyest i denne verden bli revet vekk fra deg. 

Jeg synes det var vanskelig å skulle poste et innlegg om kjønnet på babyen vår etter å ha fått en slik beskjed. Men selv om man blir påvirket, og selv om man blir redd, så kan man ikke la sin egen verden rase til tross for at man vet at noen andres verden har gått i knas. Det vil ikke hjelpe noen. Alt man kan gjøre er å være ydmyk, takknemlig og å være en søster i sorgen. 

Jeg har grått noen tårer i helgen for noen som har grått seg tom. De er ikke mine tårer, men om jeg så bare i et øyeblikk kan bære litt av en umenneskelig tung ryggsekk så gjør jeg det. Det er tross alt hva søsterskap handler om. 

***************************

 

 

Helt fra vi så bilde av dette, lille frøet:

…som kunne og skulle bli alt vi noengang har drømt om da det ble tilbakeført i magen min for å vokse seg til å bli et lite menneske, var vi helt sikre på hva slags kjønn det skulle bli. Eller, JEG var helt sikker. Mannen litt mer usikker, men ble kanskje mer og mer overbevist av min «følelse» rundt det hele.

La meg bare si det i klartekst; det har aldri vært sånn at jeg har hatt noen preferanser rundt kjønn, når man har slitt så lenge med å få barn lar man seg ikke selv tenke slike tanker en gang. Men, jeg hadde bare en så utrolig sterk følelse. Helt umulig å forklare, høres sikkert helt latterlig ut for de aller fleste, men sånn var det bare. I alle mine tanker og alle mine drømmer helt fra jeg ble gravid så jeg for meg dette barnet. Jeg så for meg fødselen, og at den lille ble løftet opp på brystet mitt. Jeg så for meg hvordan h*n så ut, våkenetter og trilleturer, julaftener og bursdager. Og i alle disse drømmene var dette lille barnet en jente. Jeg smittet nok de rundt meg litt også, uten at jeg mente å gjøre det, for de aller fleste rundt oss sa seg tidlig «enig» i følelsen av hva som skjulte seg der inne.

Merkelig hvordan man kan lure seg selv. For da vi så den lille tissefanten på ultralyd, som ikke lenger ga noen tvil om hva slags kjønn dette lille mennesket var, så ble jeg faktisk helt sjokkert. Sjokkert! Er ikke det det dummeste du noengang har hørt? Sjokkert av at følelsen min ble slått ut av vitenskapen, av fakta. Det går jo ikke an, tenker kanskje du. Men sånn var det altså. Dumt som det var. For imens alle mine intuisjoner har skreket til meg at det skulle bli en jente, har en fantastisk liten gutt vokst seg frem der inne i magen.

En gutt! Så utrolig og så uvirkelig atte hjælp! Vi er så heldige, og vi er så lykkelige.

Ordet takknemlighet har fått en dypere betydning enn noen gang ❤

 

Til deg

For noen dager siden var jeg på et seminar om gruppedynamiske prosesser. Foreleseren (en psykolog) fortalte en historie om at han en gang hadde vært på et lokalfly i Kenya, hvor en mann på flyet helt åpenbart var psykisk syk, og fikk en svært uheldig og urolig epsiode på flyet. Da flyet landet forventet han å se en ventende ambulanse og full beredskap for å ta hånd om denne mannen, men istedet oppstod det en helt uventet episode.

Den psykisk syke satte seg på bakken umiddelbart da han kom ut av flyet, og istedet for at alle medpasassjerene hastet hvert til sitt, satte de seg ned sammen med den syke.Straks kunne man se at den urolige, angstpregede og hallusinerte mannen var omkranset av totalt fremmede medpassasjerer som satt på bakken i en sirkel rundt ham og snakket med beroligende, milde stemmer. Etter en god stund roet mannen seg betraktelig ned og ble mer kontaktbar. Èn etter èn reiste medpassasjerene seg opp og gikk hvert til sitt, helt til mannen selv reiste seg opp og gikk etter. Situasjonen var tatt hånd om, og hver og en gikk tilbake til hverdagen.

Denne historien har dukket opp i minnet mitt flere ganger om dagen fra jeg hørte den. Jeg tror vi alle har noe å lære av den.

Betydningen av å ta vare på hverandre. Betydningen av å vise svakhet, og klare å motta hjelp fra andre. Betydningen av å vise ydmykhet for at sykdom og smerte kan ramme alle, uansett og hvor som helst. Betydningen av å se medmenneskene rundt oss som trenger en hånd for å komme seg opp på bena igjen, selv i en travel hverdag.

Etter aborten har jeg følt meg som denne mannen på flyet. Og da mener jeg den positive delen av historien. Den der alle medpassasjerene setter seg i en sirkel og helt enkelt er der, i uroen, i smerten, helt til han klarer å komme seg opp på bena på egen hånd og gå videre. En sirkel av medmenneskelighet.

Noen ganger er det greit å måtte sette seg ned på bakken. Å ikke klare å gå videre til neste punkt før du har ordna opp der du er nå. Men det fine med det er når noen setter seg ned sammen med deg. Som er der, som venter, som kjenner på smerten din og får deg til å ikke føle deg så alene. Helt til du er klar til å stable deg opp på bena igjen og gå videre.

Etter aborten har jeg hatt en slik sirkel. Den har bestått av de jeg visste kom til å være der, men også av noen jeg ikke ante kom til å få en betydning i livet mitt. Av bekjente jeg knapt har snakket med tidligere, og av totalt fremmede. Overalt har jeg møtt så vanvittig mye støtte, medmenneskelighet og omsorg.

Et dypt blikk etterfulgt av tre små ord : «dette var trist.»

En varm hånd på skulderen i det man går forbi meg.

Et langt, mykt smil som sier «det er godt å se deg, jeg er her, jeg vet.»

En lang klem av en kollega jeg ikke kjenner så godt, med hviskende ord i øret : «jeg har hatt tre aborter, og de er fremdeles barn i mitt hjerte.»

Lange mailer, mange meldinger og kommentarer har jeg også fått. Og alt, absolutt alt, har vært støttende.

Jeg er så takknemlig.

Og den aller beste følelsen av å hjelpe seg selv er ved å kunne hjelpe andre. Når jeg skulle skrive dette innlegget i dag tikket det inn enda en melding fra en helt fremmed jente, som gjorde litt ekstra inntrykk på meg.

Kjære Bente-Lill. I to år har jeg gått rundt og følt meg helt alene. Den følelsen tok slutt da jeg i lunsjpausen i dag satte meg ned for å lese bloggen din. For første gang har jeg fått følelsen av at det finnes andre der ute som skjønner hvordan det er å være ufrivillig barnløs. Og du skriver om det som om det skulle ha vært mine egne ord. Jeg er evig takknemlig. Takknemlig for at du er så tøff og så åpen. Takknemlig for at jeg føler jeg ikke er alene om dette. Takknemlig for at jeg endelig har fått bekreftet at det å miste et usett barn er en sorg man ikke bare KAN , men SKAL føle på. at det er lov til å synes at verden er urettferdig. at ikke alt bare er solskinn hele tiden. og kanskje viktigst av alt, at det å ikke være alene om dette gir meg håp. Håp for at det skal gå bra for oss også.

Så kjære deg som sender meg melding, kommentarer eller mail. Du er aldri alene. Vi er flere. Rundt deg er en sirkel av medmenneskelighet. Du må bare tørre å ta den imot.

Her legger jeg ved et nydelig poetisk fotoprosjekt laget av en ufrivillig barnløs kvinne kalt Kerry Payne. Trykk på linken nederst i innlegget for å se.

Til deg fra meg.

(Den er litt sterk, så anbefales ikke for de med sart hud – les: menn. Men shit au, sånn er da pokker meg livet.)

The children I never had.