3 år senere

cropped-bilde-tatt-24-07-14-kl-18-04.jpg

Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.

Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.

Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.

Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.

Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.

Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.

Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.

Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.

19452832_10158932087590597_5806607067998503924_o

 

 

 

Advertisements

1 år

For nøyaktig ett år siden satt jeg med klamme hender på et venterom i Aarhus, Danmark. Magen var stinn og full av håpefulle egg som snart skulle suges ut og få sjansen til å bli noe mer. Dette hadde vi vært gjennom flere ganger før, men likevel føltes alt annerledes denne gangen. Hjertet slo ekstra raskt, nervøsiteten var ekstra stor, tårene lå klare i øyekroken, men positiviteten føltes også større og bedre enn noengang. Det var briste eller bære nå. Et siste krampeforsøk på å nå babydrømmen etter fem år sittende på en følelsesladd karusell. Vi hadde mer troa enn noengang. Men det måtte vi jo, for innerst inne visste vi at verken økonomien, helsa eller livet kunne strekkes mer for å nå babydrømmen nå.

Og så skjedde det magiske. Flere av eggene ble befruktet, deretter overlevde tre av eggene en deling over fem dager, og kunne nå kalles blactocyster. Ikke bare var det nå sabla gode egg, det var så bra egg at de hadde svært gode sjanser til å bli til barn. Lykken var deilig å kjenne på, men veien var enda lang. Så mye kunne gå galt, og vi visste av erfaring at vi kunne aldri føle oss trygge før vi faktisk satt med et barn i armene. Lite visste vi, til tross for et enormt håp, at det var akkurat det vi skulle gjøre ett år senere.

For ett av tre perfekte blactocyster ble satt inn. Og dette egget, dette lille livet i en bitteliten celleklump, ble Theo.

dav

Theo. Han er hakket mer søtere nå enn han var da, men likevel utrolig kult å ha bilde av barnet sitt på dette stadiet!

I ett helt år har dette lille livet fått utvikle seg, dag for dag. I ett helt år har jeg fått kjenne på varmen i hjertet dette lille livet har ført med seg.

Tenk hvor fantastisk naturen kan være. Hvor brutal og hvor magisk.

Snapchat-1598581437594127957

For nå ligger han her, det som for nøyaktig ett år siden bare var en liten celleklump, og er alt vi noengang har drømt om. Og det føles så selvfølgelig, som om han alltid har vært her, samtidig som at alternativet, at han aldri hadde eksistert, føles like brutalt nær. Selvfølgelig var han verdt å vente på. Selvfølgelig var det han som skulle bli ungen vår ❤

Snapchat-9109714370546605392

 

 

 

Hvor mye koster en baby?

Spesielt spørsmål synes du? Enig.
Men det er litt sånn det føles om dagen. Det er sært å snakke om hvorvidt det er «verdt» å skulle bruke penger på det som etter målet skal føre til et barn. Det føles sært å skulle tenke på kjøp og salg når det kommer til mennesker. Eller i dette tilfellet; hvor mye må vi betale for å skape et menneske? Hvor mye må vi betale for et barn?

Men sånn er faktisk virkeligheten når man ikke kan bli gravid på egenhånd. Det blir til et eneste stort økonomisk og etisk regnestykke. Hvor langt skal man strekke strikken når det kommer til økonomi, til samliv, til helse, til jobb, til liv?

Noen mener sikkert at det er naturen som skriker oss rett opp i trynet at vi ikke burde bli foreldre. Noen vil kanskje også blande inn religiøse ideèr om at dette kanskje er Guds vilje. Andre mener kanskje at man burde akseptere og gå videre.

Jeg har større tro på å ta imot den hjelpen man kan få. De fleste av oss kan vel være enig om at hvis en person får kreft, er ikke det ensbetydende med at personen er ment til å dø. Man tar imot den hjelpen man får, man kjemper for livet til man ikke har mer krefter igjen, og så er resten opp til – tja. Tilfeldigheter? Universet? Gud? Skjebnen?

Det kan ikke sammenlignes, men prinsippet er det samme. Jeg har hvertfall troa på å gjøre det man kan. Hjelpen er der for en grunn. Deretter, forsøke å akseptere det man ikke kan gjøre noe med.

31b48692013728de28314585fad9e1b1

Etter dagens etikkpreken, kommer dagens økonomipreken.
For noe jeg selv savnet når jeg var i startgropa av ivf karusellen, var at noen fortalte meg hva det kom til å koste. Man føler nesten ikke at man kan spørre, for da blir det så «salgsstemning» over det hele. Plutselig sitter man der med følelsen av at hvis man spør, så kanskje man risikerer at de ser på oss som uverdige til å bli foreldre? Kanskje vil de tenke at om vi ikke har råd til dette, da har vi hvertfall ikke råd til å ha et barn?

Men nå kan jeg si det, så du slipper å spørre: Så lenge dere har blitt vurdert som at dere har behov for hjelp, og er skikket som foreldre, kan man få tre ivf forsøk dekket av det offentlige. Med unntak av egenandel på omkring 1500 kr ved egguttak betaler du kun medisinene. Men desverre er det slik at du i løpet av prosessen skal bruke mer medisiner enn du kanskje noengang tidligere har gjort. Så derfor blir kostnadene deretter. På vår første time på Rikshospitalet ble vi forespeilet utgifter på omkring 20 000 kr for hele prosessen, og det er nok ikke så langt unna sannheten. Hvis du fullfører alle dine tre forsøk, vil du nok bruke mer på medisiner, men så lenge du sender inn alle kvitteringer til Helfo får du tilbakebetalt alle medisinutgifter over ca kr 17 000. Dette «taket» på medisinutgifter gjelder også om du tar forsøkene på en privatklinikk.

Jeg hadde lenge et bilde av at vi måtte reise til Danmark for å kunne ha råd til å forsøke på privatklinikk. Men faktisk var ikke prisnivået særlig annerledes. På de fleste klinikkene jeg har sjekket både i Norge og Danmark, ligger et ICSI forsøk(som er det vi må ha) på ca 30 000 kr. I tillegg betaler man noen tusenlapper for å fryse ned egg på de fleste klinikkene. Ikke billig, men heller ikke en dyr prislapp for et barn – eller?

pinterest.com

Og så kommer spørsmålet; hvorfor sette barn til verden når det er så mange barn som trenger foreldre der ute?
Hvorfor mange mennesker føler driven etter å selv bli gravid og føde en bylt fylt av sine egne gener er nok et biologisk spørsmål. Et godt spørsmål, men dessverre ikke et spørsmål som jeg kan svare på med noe annet enn at det bare er sånn. Sånn er vi faktisk bare skapt.

Til tross for at vi er av de som tydeligvis har et behov for å få «egne» barn er vi langt ifra fremmed for adopsjon. For selv om jeg alltid har drømt om å selv gå gravid, mener jeg samtidig at det å adoptere et barn vil likefullt bli vårt barn som det jeg eventuelt hadde båret frem i magen.

Men så er det nå sånn at det å adoptere heller ikke er noen enkel prosess. Det stilles strenge krav til adopsjon, noe som er forståelig. Et av kravene er at man ikke kan kombinere en adopsjonsprosess med en ivf-prosess. Man må med andre ord ha blitt ferdig med, og akseptert at man ikke kan få biologiske barn. Ventetiden på adopsjon kan svinge veldig, men på adopsjonsforum sin nettside viser tall fra 2014 at saksbehandlingstiden i gjennomsnitt var 4 år. For noen kan det ta inntil 8 år før du faktisk sitter med et barn i hendene dine. Og ventetiden blir stadig økende. Man kan stille spørsmålstegn ved hvorfor man da ikke kan holde med på en ivf-prosess mens man sitter i adopsjonskø, men per dags dato er det bare sånn det er.

Etter å ha vært i kontakt med Bufdir, fikk vi vite at disse reglene også gjelder hvis man ønsker å være fosterhjem eller krisehjem. Dette fordi de ønsker at hjemmet skal være så stabilt som overhodet mulig for et barn som trenger hjelp og trygge rammer. Noe som er absolutt forståelig.

c6606671eb4c567e961cfb519ea40ed0

Jeg har full respekt for de som ikke har behovet for å bli foreldre, og jeg stiller av prinisipp aldri spørsmålstegn ved det. På samme måte håper jeg at de har like stor respekt for slike som meg, som aldri har vært i tvil om at det er det riktige – og som vil ofre mye for å få det til. For innerst inne er jeg mamma. Det har jeg alltid vært. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine, er kjærligheten jeg føler for dette barnet sterkere enn noe annet. En kjærlighet som får meg til å gledelig gå gjennom årevis av ventetid, operasjoner, medisinkurer, hjertesorg, smerteanfall, sykehusinnleggelser og hormonkurer.

Om barnet ender opp med å komme fra min kropp, eller en annens gjennom adopsjon, vil tiden vise. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte. Og uansett prislapp er jeg rimelig sikker på at det vil være verdt det.

Sommerdrømmer

Det har vært vanskelig for meg å skrive for tiden. Det har dere jo kanskje også lagt merke til, ettersom det har vært helt tyst her inne.

Denne sommeren har vært litt utfordrende. Rundt oss er det flere og flere i vår omgangskrets som har fått barn eller som er på vei til å få det. Det er en berikelse for oss alle, og jeg blir alltid glad over at noen får sin drøm oppfylt. Men det bare svir littegrann også.

Det er ikke like lett lenger å «nyte tiden uten barn» slik som man jo burde. Misforstå meg rett, vi har det bra sammen og i livet – men det er umulig å komme seg bort fra påminnelsene om at vi skulle vært fler enn oss to.
Sommeren er familietid – og alle kommer ut av «hulene» sine. Overalt kan man se store babymager, dype barnevogner, barn som løper rundt – høye på varme og is, reklameplakater for familieparker og tips til ferieturer med barn. IMG_4115 Det er sikkert mye vi burde gjort, bare oss, nå som vi kan. Vi kunne alltids reist på festival, festet hver dag hele ferien, reist på backbacking, og gjort alle de tingene som vanskelig lar seg kombinere med barn. Men greia er bare at det har vi allerede gjort. Vi er bare så ferdige med det, og det å skulle gå «tilbake» til det livet nå vil rett og slett føles like unaturlig som å gå med buffalosko og miss sixty bukse igjen.

Klart kunne vi nok gjort det lettere for oss selv ved å ikke legge alt til rette for dette lille livet som ikke er her. Vi lever jo livet som en barnefamilie, bare uten barn. Mens vi nyter solen på verandaen løper nabobarna rundt huset vårt, leker i vannsprederen og hviner av lykke over at de får reise til badeplassen når de er ferdig med å grille. Over kotelettene gjengjelder mannen mitt såre blikk ved å spørre bak et ertende smil om han skal skru på vannsprederen for meg. Og når jeg tar meg i å misunne naboene for at de skal reise til legoland i Danmark, ja da bikker det jo over til å bli tragikomisk.

Så vi forsøker hardt å minne hverandre på godene ved å ha nok en sommer uten barn. Vi sover lenge når vi vil, vi koser oss med vin og vi trenger ikke tenke på barnevennlige hotell eller å ha noen å underholde. Vi kan lese bøker helt uforstyrret, spise superspicy mat til middag og ha masse tid til å ta vare på hverandre. 11207366_10153348362358895_1406801551998003776_n I august skal vi ha vårt neste forsøk, med det ene fryseegget vi har igjen på Riksen. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, da jeg synes forrige fryseforsøk var forferdelig tungt. Men likevel er jeg utålmodig for å sette igang. Vi er så klare, og nå må det snart være vår tur.

Morsdag

For tre år siden sa jeg til meg selv at det var den siste morsdagen uten å være mamma. Da dagen kom, satte jeg det samme målet for året etter. I fjor var jeg mer bastant: Nå får det holde, liksom. Neste år må det være min tur. Jeg trodde lenge jeg skulle få rett. Da jeg ble gravid før jul trodde jeg i det minste at neste års morsdag ville bli annerledes. Men jeg tok feil. Å si noe annet enn at det svir, hadde vært løgn.

Jeg er heldig som har mange barn i livet mitt likevel. Deriblant en niese på fem år, som hadde sin egen tanke bak hvorfor jeg var så trist bak det tilsynelatende glade smilet denne julen :

«Egentlig er tanta mi en engel. Fordi babyen hennes er jo i himmelen, og da må hun være en engel for å kunne besøke babyen sin.» Tiril, 5 år. IMG_3286

Kjære deg som ikke blir feiret denne morsdagen. Du som ikke har noe barn i armene, men kun i hjertet ditt, i hodet ditt, i drømmene dine. Aldri gi opp. En dag, kanskje allerede neste år, vil verden forandre seg, og morsdagen vil få en helt ny betydning.

Nå: ta deg en sjokolade og et glass vin med god samvittighet.

Fordi du kan.

 Og til deg som blir feiret denne morsdagen: gi en ekstra klem til barnet ditt.

Fordi du kan.

4d9eccad1c65797d5e23ac21dc8fbab4

Mamma

c6606671eb4c567e961cfb519ea40ed0

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg huske hvor deilig det kan være

å løpe barbent når gresset akkurat har blitt grønt og dugget kjøler ned myggstikkene på føttene

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg ikke glemme hvor gøy det kan være

å klatre i det høyeste treet og speide over jorden som om man kunne fly som en fugl

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg se vekk den kvelden

du bestemmer deg for å løpe ut i snøfonna med bare strømpebuksa på, bare for å kjenne etter om det egentlig er så kaldt som alle sier

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg smile og være tålmodig

når du med dine bittesmå hender vil lage vafler helt selv, med sur melk og klumpete røre på en helt vanlig tirsdag

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg minne meg selv på at det er helt okei 

å slenge igjen døra og å gråte til øynene blir hovne når kjæresten har knust hjertet ditt

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg aldri la deg glemme

hvor høyt du er ønsket i denne verden

akkurat slik du er

 

 

c2913814f36e2b2c201b4ba205af31d1

 

 

 

 

 

 

 

31 måneder

I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?

Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?

 

pinterest.com

 

Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)

Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.