1 år

For nøyaktig ett år siden satt jeg med klamme hender på et venterom i Aarhus, Danmark. Magen var stinn og full av håpefulle egg som snart skulle suges ut og få sjansen til å bli noe mer. Dette hadde vi vært gjennom flere ganger før, men likevel føltes alt annerledes denne gangen. Hjertet slo ekstra raskt, nervøsiteten var ekstra stor, tårene lå klare i øyekroken, men positiviteten føltes også større og bedre enn noengang. Det var briste eller bære nå. Et siste krampeforsøk på å nå babydrømmen etter fem år sittende på en følelsesladd karusell. Vi hadde mer troa enn noengang. Men det måtte vi jo, for innerst inne visste vi at verken økonomien, helsa eller livet kunne strekkes mer for å nå babydrømmen nå.

Og så skjedde det magiske. Flere av eggene ble befruktet, deretter overlevde tre av eggene en deling over fem dager, og kunne nå kalles blactocyster. Ikke bare var det nå sabla gode egg, det var så bra egg at de hadde svært gode sjanser til å bli til barn. Lykken var deilig å kjenne på, men veien var enda lang. Så mye kunne gå galt, og vi visste av erfaring at vi kunne aldri føle oss trygge før vi faktisk satt med et barn i armene. Lite visste vi, til tross for et enormt håp, at det var akkurat det vi skulle gjøre ett år senere.

For ett av tre perfekte blactocyster ble satt inn. Og dette egget, dette lille livet i en bitteliten celleklump, ble Theo.

Theo. Han er hakket mer søtere nå enn han var da, men likevel utrolig kult å ha bilde av barnet sitt på dette stadiet!

I ett helt år har dette lille livet fått utvikle seg, dag for dag. I ett helt år har jeg fått kjenne på varmen i hjertet dette lille livet har ført med seg.

Tenk hvor fantastisk naturen kan være. Hvor brutal og hvor magisk.

For nå ligger han her, det som for nøyaktig ett år siden bare var en liten celleklump, og er alt vi noengang har drømt om. Og det føles så selvfølgelig, som om han alltid har vært her, samtidig som at alternativet, at han aldri hadde eksistert, føles like brutalt nær. Selvfølgelig var han verdt å vente på. Selvfølgelig var det han som skulle bli ungen vår ❤

 

 

 

Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!