Bøllefrø

Tenk at jeg er gravid igjen da dere?
Det begynner å synke inn nå. Men samtidig holder jeg en fotball mellom faktum og følelser enda kjenner jeg. Denne lykkelige veien har vi jo vært på tre ganger før, også har det gått galt. Alt man sitter igjen med da er håpet om at det ikke skal gå galt igjen, og frykten om at det kanskje gjør det. Men samtidig er livet for kort til å gå å være redd, og det er jo tross alt dette som er MÅLET med alt dette hormonhelvetet jeg lar kroppen gå gjennom gang på gang. Så det er jo på tide å begynne å nyte det, selv om man er redd for at det hvert øyeblikk skal bli revet vekk fra oss igjen.

Screenshot_2016-04-22-16-22-24
I dag har jeg vært på kontroll på sykehuset. De siste dagene har jeg nemlig fått økende smerter i magen, spesielt når jeg står, går og bøyer meg ned. Det har nesten kjent ut som om eggstokkene vrir seg når jeg er i bevegelse, og jeg har derfor vært ganske så sikker på at dette er overstimulering som jeg har hatt en mild grad av hele veien. Ved overstimuleringssyndrom vokser eggstokkene litt ute av kontroll, og det siver ut væske fra blodårene og ut i bukhulen. Det er jo veldig typisk at symptomene forverres når man først har blitt gravid, så jeg var jo absolutt forberedt, og egentlig ikke særlig urolig for det. Men, jeg lovte å gi beskjed til klinikken om symptomene forverret seg, og vips hadde jeg kontroll på sykehuset dagen etter. Og det var altså i dag.

Jeg kan ikke få fullrost nok den oppfølgingen som vi har fått gjennom klinikken altså, det er virkelig helt fantastisk. Det er som om jeg er den eneste pasienten de har, og den følelsen tror jeg de fleste sitter igjen med etter å ha vært hos de. Med mobilnummeret til gynekologen som følger meg opp her hjemme, er han aldri lenger enn en sms unna. Snakk om engasjement!

På ultralyden i dag kunne vi se at det var en del væske rundt i bukhulen, som gjør pusten litt tung og forårsaker smertene i magen. Eggstokkene var på 6×4 cm, noe som er stort, men mest sannsynlig i bedring. Og midt imellom alt dette kunne vi se en bitteliten klarning i livmora, der embryoet har implantert seg. Jeg ble både overrasket og veldig lettet, da jeg ikke trodde man kunne se noe som helst så tidlig. Men gud så godt det var å se at det lille bøllefrøet denne gangen har satt seg på riktig sted!

Tenk om det kanskje kan gå bra denne gangen? Tenk om vi får oss et lite julemirakel, tidenes beste julegave?

Snart, skal jeg velge å tro på det ❤

Advertisements

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

dav

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Snapchat-5799899430984888529
Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

2016-01-29 18.10.24

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Snapchat-4467097361581546194

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tenk om…

Før forrige innlegg ga jeg beskjed til noen av mine nærmeste: «Jeg er ikke gravid likevel. Helga har gått med til å abortere.» Deretter har dagene sneglet seg av gårde mens jeg har ventet på å komme over at det skjedde. Igjen. Utålmodig skrev jeg mail til klinikken om når vi kunne starte på nytt forsøk. «Vi må vente på blodprøveresultatene og håpe på det beste først,» var svaret jeg fikk. Så naive de er, tenkte jeg. Jeg visste jo allerede svaret, og jeg ville bare at vi skulle komme oss videre. Videre fra denne evige runddansen med abort på abort.

Men så begynte jeg å brekke meg hver gang jeg hentet hundemat til hundene. Plutselig smakte vannet metall, og enhver krok i huset luktet rart. Jeg sovnet på sofaen hver gang vi skulle forsøke å se på en tv-serie, og samtlige bh`er hadde krympet over natta. Som seg hør og bør tydde jeg til min beste venn og periodevis største fiende, Google.com. Det er normalt å føle seg uvel etter en abort, stod det. Det er normalt å ha symptomer som «henger igjen» en stund etter aborten. Javel, tenkte jeg, men jeg har jo ikke hatt disse symptomene før NÅ. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Så bar det til apoteket, hvor jeg kjøpte en ny graviditetstest. (Det er nesten så de rister på hodet av meg når jeg kommer inn døra der nå.) Jeg visste at den sannsynligvis kom til å være positiv, ettersom hcg nivået henger igjen i kroppen en stund etter en abort. Men så var den var sterkere. Mye sterkere.
Jeg kjente at skuffelsen ble byttet ut med sinne og frustrasjon. Når mannen kom hjem fra jobb stod jeg på kjøkkengulvet og gråt. «Hva er galt?» spurte han mens han klemte meg. «Jeg føler meg gravid» hikstet jeg. Og det var en påminnelse jeg ikke ønsket nå som jeg kjempet så hardt for å være sterk. Her hadde jeg forsøkt beinhardt å slå meg til ro med, og komme over at det for tredje gang hadde gått galt, også skal kroppen tulle med meg på denne måten? Minne meg hjerteskjærende på alt vi nå skal gå glipp av?
Men jeg kunne ikke komme unna av at jeg for hver dag som gikk, følte meg mer og mer gravid.
9b4aff4ba83169ee11b65081c3ebece9
Plutselig ble det litt mer spennende med hcg-prøvene jeg hadde tatt hos legen. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde spontanabortert likevel? Jeg ristet det fort av meg, det kunne ikke være liv laga etter så mye blod. Men jeg hadde jo satt inn to embryo, hva om det var kun det ene som slapp tak?

Fredagen kom, og en halvtime før jeg skulle få besøk av en venninne som hadde planlagt å oppmuntre meg litt i mørkets dal, tikket det inn en tekstmelding med blodprøveresultatene. Hcg-nivået hadde så godt som doblet seg! Jeg var fortsatt gravid! Legen ringte meg kort tid etter. Jeg skalv på hendene. Forklarte at jeg var redd for at det var en graviditet utenfor livmor. Men så kom vi frem til at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer på det. Jeg innrømte at jeg nok nå var bare veldig redd for absolutt alt som kunne gå galt. Og det forstod hun. Så etter et øyeblikk hadde vi avtalt at jeg skulle få komme på ultralyd i løpet av førstkommende uke. Jeg ringte mannen, og gråt av lettelse. Når venninnen min kom, med sjokolade og brus i armene, ropte jeg idèt hun gikk inn døra : «Jeg er gravid alikevel!» Også gråt vi litt til. Begge to. Så feiret vi litt med en sjokoladebit, og brusen min ble byttet ut med vann som smakte metall.Snapchat-6126578536417168088-2

Selv om en blødning ikke er et godt tegn i en graviditet, så kan det også faktisk være helt ufarlig. Og det skal jeg fokusere på nå. Nå orker jeg ikke å være negativ og destruktiv, nå skal jeg kun fokusere på det vi vet her og nå. Og det vi vet her og nå, er at  på mirakuløst vis, er jeg fortsatt gravid!
Tenk om det faktisk kan gå bra denne gangen? ❤

And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?

Snapchat-645313636928876491

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

Snapchat-3217085654045019394
På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. Snapchat-5397367079748329157_1
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

62bee865ba0091b38cbc8a3d04f5d956

Ruger på gullegget

I går fikk vi vite fra Rikshospitalet at egget de hadde tatt opp fra fryseboksen hadde overlevd opptiningsprosessen – og var klar til innsetting. Med et stort smil om munnen var det bare å kaste seg rundt til sykehuset, og forberede seg mentalt på det som måtte komme.

Selve innsettingen er veldig fort gjort. Embryoet blir ført inn i livmor med et tynt kateter, og så la legen hånden sin på magen min og smilte : «Nå er det der inne hvor det hører hjemme».

Det føles jo veldig rart å vite at man nå har et befruktet egg inne i seg. Faktisk et lite liv. Et liv hvor allerede nå det er bestemt om vil bli en gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå eller brune øyne. Et liv som kan bli til et barn. Et liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om.

IMG_3564

Til tross for at omstendighetene nå egentlig er de samme som sist jeg satte inn et befruktet embryo, så føles det likevel annerledes. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det var den naive optimismen som fylte meg sist da jeg umiddelbart hadde en god følelse. Kanskje er det den vonde erfaringen det hele endte med som nå gjør meg mer varsom. Men jeg jobber med meg selv med å være forsiktig positiv. Man har jo så lyst til å vite hva man kan gjøre for å forsikre seg om at det lille livet klorer seg fast, men det eneste man får beskjed om er å leve som om man er gravid. Altså er man egentlig gravid til det motsatte er bevist. Bare det i seg selv gjør jo det hele til en påkjenning hvis det ikke går veien, når du har gått rundt som du er gravid i to uker for så å kanskje ikke være det likevel.

Jeg har sterk tro på at det psykiske og fysiske ved kroppen henger tett sammen. Og selv om man ikke vet hva som gjør utfallet for om det fester seg eller ikke tenker jeg at det beste er å vite at man har gjort alt det man kan. Det er en så forferdelig følelse å gå å tenke i ettertid på om det var den ène tingen du gjorde eller ikke gjorde som kanskje gjorde utfallet. Til tross for at det sikkert ikke er så «svart hvitt», så handler alt om hva du selv kan leve godt med i ettertid.

IMG_3560

For min del forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å ha fokus på andre ting enn det som skjer inne i kroppen (utvilsomt lettere sagt enn gjort). Samtidig vil jeg jo legge forholdene så godt til rette som mulig, noe som for min del innebærer at jeg: Spiser ekstra sunn og næringsrik mat, holder meg i lett aktivitet så lenge formen tillater det (gjerne utendørs så jeg får litt ekstra tilskudd av endorfiner), tar multivitamin, tran og folsyre, reduserer koffeininntaket til et minimum, kutter ut mine vanlige smertestillende, unngår stress så godt det lar seg gjøre og holder magen og kroppen jevnt over varm og tilfreds.
I tillegg forsøker jeg å være ekstra snill med meg selv med å lytte til kroppens behov for ro og hvile.

Alt i alt tror jeg det er viktig at kroppen føler seg tilfreds og ivaretatt for at det skal ville huse et ekstra liv.

img_3146