Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

mde

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.
dav

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

snapchat-3206967984804164087

 

Advertisements

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a
Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

sdr

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

Screenshot_2016-07-23-21-48-50

 

Den magiske grensen

Det har virkelig begynt å synke inn nå, at alt faktisk ser ut til å gå bra denne gangen. Hvem skulle tro at jeg kunne si det etter denne lange og tunge reisen? Det er merkelig å tenke på hvor fort lykken kan snu, selv om veien har vært lang og tidvis forferdelig tung å gå. Men så plutselig dukker sola frem når du akkurat har blitt vant til regnet, med et splætt har gummistøvelen løsna fra gjørma du trodde du aldri skulle komme deg ut av, og vips kjenner du en lykkefølelse du hadde glemt hvordan føltes.

Jeg har stadig fått påminnelser fra andre om at dette kunne skje. Dere er mange som har skrevet til meg, fortalt historier om hvordan dere hadde gitt opp, mistet alt håp- all mot- nesten all forstand. Men så. Plutselig. Helt ut av det blå, som et siste nødskrik. Kom sola.

Jeg trengte disse påminnelsene. Men selv om de ga meg et håp, så føltes det liksom så fjernt likevel. Det å skulle se for seg at alt faktisk kan gå bra, for oss, var vanskelig. Tidvis helt umulig. «Dere må ikke gi opp.» Var ordene de aller fleste sa. For å trøste, for å motivere, fordi man ikke vet hva man skal si. Og jeg svarte «Nei, det skal vi ikke.» Og smilte strålende. Men noen ganger var det løgn. Inni meg hadde jeg egentlig allerede begynt å gi opp. Litt, noen dager. Andre dager, helt. Men det føltes så svakt å si, så svakt å føle at jeg ikke ville innrømme det. Nesten ikke for meg selv en gang.

Denne reisen (som er langt ifra over) har lært meg så utrolig mye. Om hva man egentlig vil her i livet. Om hva som er viktig. Om hva som er uviktig. Om tålmodighet. Om styrke. Om helse, og om sin egen vilje. Jeg er ikke den samme Bente-Lill som jeg var da vi begynte denne reisen. Og jeg kan bare håpe at det er til det bedre.

9f9ff7acb74d625213f9ff7f12d203bb

Den lille bønna (som nå absolutt ikke ser ut som en bønne lenger) er nå på størrelse med en plomme. Jeg er nå i svangerskapsuke 12, og på lørdag går jeg inn i uke 13. For dere som har vært gravide, eller har et sterkt ønske om å bli, så vet dere at dette er den magiske grensen man så sterkt drømmer om å krysse. Da risikoen for abort anses som minimal, og fosteret er fullt utviklet til tross for sin lille størrelse. Jeg vet så altfor godt at det fortsatt kan skje mye, men det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Nå skal det nytes for det fulle at vi skal bli foreldre. Og symbolsk nok er terminen på selveste julaften ❤

IMG_20160609_161106.png

Å ta feil

Den siste uka har uroen funnet meg. Helt ut av det blå kom den. Som en stor, stygg mørk skygge som la seg over alt jeg tenkte, gjorde eller sa. Som å være Harry Potter med den grusomme følelsen av at Voldemort jakter på deg. Som å ha styggen på ryggen.

For hver gang jeg sa hvor langt jeg var på vei, for hver gang jeg lot håndflaten tankeløst stryke over den hovne magen og for hver gang jeg tok multivitamin for gravide var den der. Skyggen som fortalte meg at dette ikke var sant, neste gang du er på toalettet aborterer du, det er allerede dødt i magen, det er en ny missed abortion. Mannen var på jobbreise og istedet for  å hilse han velkommen hjem med et smil hulket jeg i fanget hans. Uvitende hadde jeg dyrket frykten alene. Svelget den unna, men like fullt var den der. Og den spiste opp lykken, bit for bit.

44

bilde fra «livet blandt dyrene» google.com.

Så en tekstmelding til gynekologen. «Kom på mandag klokken tolv du», var svaret. Den beste legen i verden med tidenes varmeste blikk.

Om natten drømte jeg at jeg fødte en jente. Jeg gråt noen tårer på badet før jeg sminket meg. Skalv så på hendene at jeg fikk maskara i panna. Og jeg som er den roligste jenta jeg vet om, er det ikke forferdelig hvordan man kan torturere seg selv?

«Hvordan går det med deg?» så var han der, gynekologen med de varme øynene. «Jeg er nervøs», smilte jeg. Tidenes underdrivelse. Han kunne nok se den dårlig skjulte engstelsen i blikket mitt og sa rolig; «dette kommer til å gå bra». Og så, stillhet. Klikk, klikk, klikk på ultralydapparatet. Jeg lette og lette med øynene i det som føltes som minutter, timer, dager.

Det er ingenting der, sa uroen. Det er en ny missed abortion, og nå må du legges inn for utskrapning av det lille, døde fosteret, sa Voldemort.  Dett var dett, sa styggen på ryggen.

Snapchat-8642996526152092321

Men så, plutselig, var det der. Alt vi noensinne har drømt om. En liten miniatyrbaby, med bittesmå armer og føtter som sprellet så godt de bare kunne. Og et fantastisk, lite hjerte, som slo for oss alle. På et øyeblikk forsvant uroen, voldemort og styggen på ryggen. Istedet ble jeg fylt av en lykke på størrelse med Afrika. «Tror du det går bra nå?» spurte jeg legen. «Det er jeg helt trygg på at det gjør» smilte han tilbake.

Så feil kan man ta. Så slem kan man være, med seg selv.

Fine, lille babyen vår. Der var du.
Selvfølgelig, var du det ❤

IMG_20160530_1213391_2

10+2, altså i uke 11.  3,8 cm liten mini, og alt så perfekt som det kan være ❤ 

 

 

Å finne roen

Kjære fine, flotte, tålmodige lesere. Så rørt jeg blir av å stadig få kommentarer tikkende inn, og å se på statistikken at så mange titter innom hver dag. Dere skal vite at jeg tenker på dere, og setter stor pris på tålmodigheten selv om jeg har vært litt fraværende.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljene til hvorfor det har vært lite oppdateringer her inne, og jeg håper dere ikke har trodd min stillhet har betydd noe galt. Kort fortalt har det vært på grunn av en influensa som slo meg ut, deretter et utdrikningslag jeg skulle planlegge, og en kvalme som har tatt bort de timene jeg vanligvis kunne hatt energi til å skrive. Så sånn ble det bare. Men nå er jeg tilbake, jeg lover 🙂

Men, det dere også skal vite er at alt (bank i bordet) faktisk ser ut til å gå bra! I dag er jeg 9+1, hvilket vil si at jeg er i den tiende uken. Tenk det da? Uke ti! Dere synes kanskje tiden har gått veldig fort, eller hva? Men det kan jeg love dere at sånn har det ikke føltes for meg. Ikke fordi noe har vært galt, men fordi jeg er utålmodig etter å komme over i den «trygge» sonen, altså etter uke 12, hvor abortsjansen regnes som minimal.

Den lille bønna er nå på størrelse med en drue, og det jeg merker aller mest av den er at den lar meg gjennomgå hver morgen med heftig kvalme og tidvis oppkast. Så ritzkjeksen har blitt min trofaste venn, og stort sett så går kvalmen over litt utpå dagen.Selv om det er veldig ubehagelig, synes jeg det er beroligende å kjenne et tydelig tegn på hva som skjer i kroppen. Så jeg klager ikke (okei, litt da), og hvis jeg er slik som gjennomsnittet så går nok kvalmen over om et par uker eller tre. Ellers kan jeg kjenne at buksene strammer godt om magen nå, mest fordi magen er oppblåst og hoven over hele. Frem til uke 11 skal jeg fortsette på progesteronstøtte tre ganger daglig i tillegg til blodfortynnende i form av albyl-e, og førstnevnte kan nok være like mye skyld i oppblåstheten som selve graviditeten.

Screenshot_2016-05-22-17-11-10
Jeg tar meg i å sette meg delmål for å finne roen. Først var det å se hjerteaktivitet, deretter var det å komme over uke 8 (som er rekord for hvor langt vi har kommet før), og nå er neste mål ultralyd i uke 11/12. Jeg håper, med alle hårstrå, at alt går bra frem til da, og at jeg kanskje til og med etter det klarer å finne total ro? Det hadde vært fint, men det er også kanskje for mye å be om.

Mannen derimot, er roligheten selv. Han har fra vi så et lite bøllefrø på skjermen i Danmark vært overbevist om at dette kommer til å gå bra. Og selv om mine følelser er en god blanding av ro og uro rundt det hele, så har jeg faktisk hatt en større del av ro dette svangerskapet enn jeg har hatt de andre gangene. Han er så fin, mannen, aldri har jeg sett noen som vil bli pappa så mye som han. Men, så er jo det gjerne noe folk ikke snakker om heller, så det er nok flere enn vi vet om i hans sko. For selv om dette ikke er noe «man snakker om» som kvinne, er det i hvertfall ikke noe man skal snakke om som mann. Sånn burde det ikke være folkens. Det kan vi vel alle være enig om.

Snapchat-1789308929044033286

Tro,håp og kjærlighet

I dag er jeg 6+2, hvilket vil si at jeg er i min syvende uke. For hver dag som går øker optimismen og godfølelsen, og jeg tør nå å si at jeg faktisk tror det kommer til å gå bra denne gangen! Noe som jo egentlig er ganske så skummelt å si, når all erfaring tilsier at drømmen igjen vil bli knust. Iblant river magesmerter meg til et panikkfullt sted, og jeg tenker det værste. Men stort sett bare for et øyeblikk, før jeg rister det av meg og de gode tankene fyller hodet igjen. Smertene er jo bare mine vanlige endometrioseplager, og jeg vet jo at jeg må regne med at de så absolutt er tilstede nå som jeg ikke kan bruke noe smertestillende for å dempe de.
Men alt i alt kjenner jeg på en stor ro som jeg ikke har kjent på i de andre graviditetene, og jeg håper og tror at det er det beste tegnet av de alle. Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette jo tross alt er det mest naturlige i verden, folk driver jo med dette hele tida. Men, du vet, vi har jo ikke akkurat hatt oddsene med oss tidligere.

Screenshot_2016-05-02-19-32-58

Om jeg har noen symptomer? Vel, jeg har allerede måtte investert i nye bh`er og den supersunne maten har i stor grad blitt erstattet av.. Ritz kjeks. Kvalmen har kommet over meg som en flodbølge, spesielt på dagtid, og det er ikke veldig lett å spise sunt når det meste gjør meg grønn i trynet. Men, jeg har lært at det eneste som hjelper er å tvinge seg til å spise litt uansett, og er igang med å avdekke hva som går ned og hva som får meg til å ville få alt opp igjen. Egentlig er det et litt betryggende tegn, synes jeg, og har ikke veldig imot at det er sånn. Forhåpentligvis betyr det at alt fortsatt går som det skal med lille bøllefrø der inne, og så lenge det gjør det tar jeg imot alle symptomer med vidåpne armer!

Det er jo å bryte alle «regler» å fortelle verden om en graviditet så tidlig, men som jeg har fortalt tidligere ville det jo vært lite poeng i å dele denne reisen ut av barnløsheten om man ikke skulle dele en graviditet. Om det går bra, så vet jeg at vi har en stor heiagjeng rundt om i vårt langstrakte land som klapper i hendene av glede for oss. Og går det dårlig, nok en gang, så vet jeg av erfaring at den samme heiagjengen er der for å vise sin støtte og gjør det de kan for å booste motivasjonen vår til nok en kamp. Det er noe som heter delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Og det har jeg lært meg at stemmer. Hvertfall for oss.

Screenshot_2016-05-02-19-52-45

Det er så deilig å tro at det går bra! Og jeg vet det er mange rundt oss som deler godfølelsen. I nattemørket snakker vi drømmende om babynavn, og bestemor på 90 år i Mandal sitter klar med strikkepinnene for å begynne på babyklær. Om en uke skal vi på ultralyd, og forhåpentligvis får vi se et lite hjerte som slår for oss alle ❤

Bøllefrø

Tenk at jeg er gravid igjen da dere?
Det begynner å synke inn nå. Men samtidig holder jeg en fotball mellom faktum og følelser enda kjenner jeg. Denne lykkelige veien har vi jo vært på tre ganger før, også har det gått galt. Alt man sitter igjen med da er håpet om at det ikke skal gå galt igjen, og frykten om at det kanskje gjør det. Men samtidig er livet for kort til å gå å være redd, og det er jo tross alt dette som er MÅLET med alt dette hormonhelvetet jeg lar kroppen gå gjennom gang på gang. Så det er jo på tide å begynne å nyte det, selv om man er redd for at det hvert øyeblikk skal bli revet vekk fra oss igjen.

Screenshot_2016-04-22-16-22-24
I dag har jeg vært på kontroll på sykehuset. De siste dagene har jeg nemlig fått økende smerter i magen, spesielt når jeg står, går og bøyer meg ned. Det har nesten kjent ut som om eggstokkene vrir seg når jeg er i bevegelse, og jeg har derfor vært ganske så sikker på at dette er overstimulering som jeg har hatt en mild grad av hele veien. Ved overstimuleringssyndrom vokser eggstokkene litt ute av kontroll, og det siver ut væske fra blodårene og ut i bukhulen. Det er jo veldig typisk at symptomene forverres når man først har blitt gravid, så jeg var jo absolutt forberedt, og egentlig ikke særlig urolig for det. Men, jeg lovte å gi beskjed til klinikken om symptomene forverret seg, og vips hadde jeg kontroll på sykehuset dagen etter. Og det var altså i dag.

Jeg kan ikke få fullrost nok den oppfølgingen som vi har fått gjennom klinikken altså, det er virkelig helt fantastisk. Det er som om jeg er den eneste pasienten de har, og den følelsen tror jeg de fleste sitter igjen med etter å ha vært hos de. Med mobilnummeret til gynekologen som følger meg opp her hjemme, er han aldri lenger enn en sms unna. Snakk om engasjement!

På ultralyden i dag kunne vi se at det var en del væske rundt i bukhulen, som gjør pusten litt tung og forårsaker smertene i magen. Eggstokkene var på 6×4 cm, noe som er stort, men mest sannsynlig i bedring. Og midt imellom alt dette kunne vi se en bitteliten klarning i livmora, der embryoet har implantert seg. Jeg ble både overrasket og veldig lettet, da jeg ikke trodde man kunne se noe som helst så tidlig. Men gud så godt det var å se at det lille bøllefrøet denne gangen har satt seg på riktig sted!

Tenk om det kanskje kan gå bra denne gangen? Tenk om vi får oss et lite julemirakel, tidenes beste julegave?

Snart, skal jeg velge å tro på det ❤