87,1%

Nå er jeg i uke 35 og jeg er offisielt høygravid! Det er kun litt over en måned igjen til termin og jeg opplever det som om tiden går fort og sakte på samme tid. På en måte kan jeg ikke vente til han ankommer, på en annen side nyter jeg hvert øyeblikk jeg kan gå gravid.

Formen har vært litt varierende en stund. Noen dager gjør bekkenløsningen meg nærmest ubevegelig, mens andre dager er jeg fin. Blodtrykket mitt har kranglet over en periode, med å plutselig bli skyhøyt, for så å gi meg ordentlige blodtrykksfall og besvimelsestendenser. Kynnere og nedpress gjør at det føles som om han ikke sjelden er på god vei ut. Magesmertene kommer og går, men alt i alt føler jeg meg ganske fin så lenge jeg tar livet med ro. Og det gjør jeg nå. Lader batteriene. Lar meg selv sove når jeg er trøtt, spise når jeg er sulten og gjøre hyggelige ting når jeg har energi.

De små bodyene er vasket, de bittesmå strømpebuksene er brettet, barnerommet er klart, bilsetet er koblet opp i bilen, sengetøy er kjøpt inn og stellekommoden er full av bleier. Så merkelig det er at et så lite menneske, som ikke engang er her enda, er her likefullt så levende!

 

Noen ganger blir jeg slått i bakken av redsel. Mørke tanker om alt som kan gå galt, over alt jeg kan risikere å miste, nærmest lammer meg. Har magen sluttet å vokse? Har jeg for lite fostervann? Tenk om morkaka svikter? Er han ikke litt vel stille i dag? Har det lille hjertet plutselig sluttet å slå?

Livredd er jeg for å ta denne lykken for gitt. Livredd er jeg for å føle meg helt rolig. For denne tiden, dette svangerskapet har gjort meg mer lykkelig enn jeg noengang kan huske å ha vært. Tenk da om plutselig alt forsvinner? Tenk om han blir revet vekk fra oss, revet ut av armene mine, nå som jeg nærmest kan se og kjenne den varme kroppen hans foran meg?

Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg vet disse tankene blir borte den dagen jeg faktisk sitter med han i armene mine. Den dagen jeg kan se han åpne øynene sine, jeg kan kjenne hjertet hans slå og jeg kan høre han puste. Men i stedet vet jeg at disse tankene mest sannsynlig kommer til å forfølge meg hele livet. For heretter vil jeg alltid være en mamma. Med alle de instinkter, tanker og følelser det innebærer. Det er skremmende. Og veldig, veldig fint. For alt annet mister sin betydning, liksom. Det eneste jeg vil er at denne lille bylten som nå slår kollbøtte inne i magen min skal kunne fortsette å slå kollbøtte gjennom hele livet. Han skal puste, han skal smile, han skal se. Han skal falle, han skal reise seg, han skal gråte, han skal klemme.

Jeg lar ikke de mørke tankene ta overhånd. Da hadde jeg jo blitt et vrak. Men jeg lar de få litt plass av og til, kontrollert, i bare noen minutter. For det å kjenne på at man har noe å miste, er ikke bare negativt. Jeg tror det gjør deg littegranne mer takknemlig. Tenk så heldig man er som har noe så verdifullt å miste som aldri egentlig kan bli erstattet?

 

Å finne roen

Kjære fine, flotte, tålmodige lesere. Så rørt jeg blir av å stadig få kommentarer tikkende inn, og å se på statistikken at så mange titter innom hver dag. Dere skal vite at jeg tenker på dere, og setter stor pris på tålmodigheten selv om jeg har vært litt fraværende.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljene til hvorfor det har vært lite oppdateringer her inne, og jeg håper dere ikke har trodd min stillhet har betydd noe galt. Kort fortalt har det vært på grunn av en influensa som slo meg ut, deretter et utdrikningslag jeg skulle planlegge, og en kvalme som har tatt bort de timene jeg vanligvis kunne hatt energi til å skrive. Så sånn ble det bare. Men nå er jeg tilbake, jeg lover 🙂

Men, det dere også skal vite er at alt (bank i bordet) faktisk ser ut til å gå bra! I dag er jeg 9+1, hvilket vil si at jeg er i den tiende uken. Tenk det da? Uke ti! Dere synes kanskje tiden har gått veldig fort, eller hva? Men det kan jeg love dere at sånn har det ikke føltes for meg. Ikke fordi noe har vært galt, men fordi jeg er utålmodig etter å komme over i den «trygge» sonen, altså etter uke 12, hvor abortsjansen regnes som minimal.

Den lille bønna er nå på størrelse med en drue, og det jeg merker aller mest av den er at den lar meg gjennomgå hver morgen med heftig kvalme og tidvis oppkast. Så ritzkjeksen har blitt min trofaste venn, og stort sett så går kvalmen over litt utpå dagen.Selv om det er veldig ubehagelig, synes jeg det er beroligende å kjenne et tydelig tegn på hva som skjer i kroppen. Så jeg klager ikke (okei, litt da), og hvis jeg er slik som gjennomsnittet så går nok kvalmen over om et par uker eller tre. Ellers kan jeg kjenne at buksene strammer godt om magen nå, mest fordi magen er oppblåst og hoven over hele. Frem til uke 11 skal jeg fortsette på progesteronstøtte tre ganger daglig i tillegg til blodfortynnende i form av albyl-e, og førstnevnte kan nok være like mye skyld i oppblåstheten som selve graviditeten.

Jeg tar meg i å sette meg delmål for å finne roen. Først var det å se hjerteaktivitet, deretter var det å komme over uke 8 (som er rekord for hvor langt vi har kommet før), og nå er neste mål ultralyd i uke 11/12. Jeg håper, med alle hårstrå, at alt går bra frem til da, og at jeg kanskje til og med etter det klarer å finne total ro? Det hadde vært fint, men det er også kanskje for mye å be om.

Mannen derimot, er roligheten selv. Han har fra vi så et lite bøllefrø på skjermen i Danmark vært overbevist om at dette kommer til å gå bra. Og selv om mine følelser er en god blanding av ro og uro rundt det hele, så har jeg faktisk hatt en større del av ro dette svangerskapet enn jeg har hatt de andre gangene. Han er så fin, mannen, aldri har jeg sett noen som vil bli pappa så mye som han. Men, så er jo det gjerne noe folk ikke snakker om heller, så det er nok flere enn vi vet om i hans sko. For selv om dette ikke er noe «man snakker om» som kvinne, er det i hvertfall ikke noe man skal snakke om som mann. Sånn burde det ikke være folkens. Det kan vi vel alle være enig om.