Romjulsdrøm

Hils på vårt etterlengtede hjertebarn.

Theo ❤

dav

Theo kom til verden 28 desember kl 21.52. Han veide 2920 gram, var 51 cm lang og selvfølgelig helt ubeskrivelig perfekt fra topp til tå.

Lykken er uendelig. Mammahjertet renner over. Tenk at dette skulle skje meg! Tenk at dette skulle skje oss. Jeg har blitt mamma. Ronnie har blitt pappa. Og vi er endelig den familien vi alltid har drømt om, og jobbet så utrolig hardt for å oppnå.

15747704_10154819268183895_806575109170419584_n

Jeg har hele veien skrevet at jeg har «hjertet i hånden» ved å åpne meg opp her på denne bloggen. Men her jeg sitter nå, men dette gullet i hendene mine, det vakreste jeg noensinne har sett. Det er først nå jeg sitter med hele hjertet mitt i hånden.

snapchat-8014446184029773765
Vesle ungen min. Theo ❤

Advertisements

Sprekkeklar

For to år siden på denne tiden, i den magiske måneden desember – hadde jeg min første abort. På julaften måtte jeg ta piller for å kvitte meg med det døde fosteret som ikke ville forlate kroppen min. Det var en mørk jul.
I fjor, etter et forferdelig hardt år med nye forsøk, trodde vi at vi skulle gå julen i møte med et nytt mirakel i magen. Men før julemåneden begynte for fullt viste det seg at den lille spiren hadde satt seg på egglederen min istedenfor i livmor, og jula ble istedet preget av å komme seg etter en operasjon som førte til enda en graviditet og et organ mindre. Nok en mørk jul.

Den 24 desember 2015 ble denne artikkelen publisert om veien vår til å bli foreldre. Jeg husker jeg lå i nattemørket etter å ha tilbragt en hel julaften med et påklistret smil som skjulte tomheten jeg følte på, og leste artikkelen med tårevåte øyne. Plutselig føltes det som om «alle» visste at vi aldri kom til å bli foreldre. For jeg hadde virkelig begynt å gi opp. Jeg bare turte ikke å si det til noen. Enda.

Tenk så mye ting kan forandre seg på et år. Tenk så snodig det er at nøyaktig et år etter at denne artikkelen kom ut, nøyaktig to år etter den aller første aborten, så har jeg termin. 24 desember 2016. Selv om jeg nå sitter med tidenes kul på magen (for jada, den er der fremdeles) har jeg fortsatt vanskelig for å tro det. Tenk at jula igjen kunne bli magisk.

dav

Tidenes julekalender! Bilde tatt i uke 37 

Jeg er i skrivende stund offisielt sprekkeklar. Jeg er i uke 39 (38+5) og har, for å være ærlig, trodd i en uke at jeg kom til å føde. Grunnen til det er noe så fint som modningsfase. Den hadde jeg undervurdert, må jeg innrømme. Noen merker knapt til denne fasen, eller simpelthen hopper over den. For de fleste varer den kanskje i noen timer, eller et døgn. Men for meg har den nå altså vart i en uke. Vi snakker gjensyn med gravidekvalme 24/7, vi snakker ca 15 dobesøk hver dag, vi snakker maks 3 timer søvn hver natt på grunn av menssmerter og modningsrier som kommer – også går igjen. Det er langt fra uutholdelig, men det tapper krefter litt etter litt. Jeg blir nemlig litt småurolig når jeg føler jeg må «tolke» kroppens signaler om fødselen er i startfasen. Jeg er veldig klar over at det sjelden er tvil om det altså, men grunnen til min uro er at jeg snodig nok har et sterkt ønske om å føde på sykehuset fremfor badegulvet hjemme. I min familie er nemlig styrtfødsler en gjenganger, noe som ofte er arvelig. Og da snakker vi om fødsler som går så fort at man knapt rekker frem til sykehuset. Derfor blir jeg litt på tuppa når jeg stadig tenker NÅ BEGYNNER DET! For så å føle meg lurt og litt snurt.
Det er en stor trøst at babyen tross alt kommer ut tilslutt uansett, på enten den ene eller den andre måten. Det kommer man jo liksom ikke unna. Så jeg tåler fint at han er en liten rakker som lurer meg gang på gang, med vissheten i at uansett veldig snart er han her i armene våre. Å for en lykke!

screenshot_2016-12-12-22-14-08

Jeg tenker stadig på dere som går nok en mørk jul i møte. Dere som går i lekebutikker med et tomt blikk og i nyfødthyllene på lindex med tidenes klump i halsen på jakt etter de perfekte gavene til alle barna i deres liv. Alle de barna som ikke er deres. Jeg kjenner smerten deres i brystet, for den har lenge også tilhørt meg.

For et par uker siden fikk jeg en anonym gave i posten fra en av dere lesere. En perfekt liten blå sparkebukse, og et par hjemmestrikka babyvotter med en enkel lapp til: «Takk for at du deler».

snapchat-6015852915942217415
Ikke bare var det omtanken, gavmildheten og overraskelsen som rørte meg. Men tanken på hva dette kan ha kostet deg. Ikke i penger, men i det som er mye mer dyrebart: av krefter, av mot. Av sårhet og av kjærlighet. For det å gå inn i en barnebutikk og kjøpe en perfekt liten blå sparkebukse, det å sitte timesvis og strikke nydelige myke babyvotter til en baby som ikke er din – når alt du ønsker er at den var det.. Det kan være forferdelig vondt. Det vet jeg alt om. Så tusen hjertelig takk kjære deg, for kjærligheten som lå i den gaven. Og tusen takk til alle dere andre som også sender meg og oss kjærlighet i alle andre former – myke ord, fine meldinger og kommentarer. Jeg skal aldri slutte å sette pris på hva det koster dere.

 

Nærmer seg

snapchat-4575477189059060253

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

snapchat-1087846484127864077

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

snapchat-6450485558164620655

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

Marit Tusvik-


Holidays are coming

Etter forrige abort og operasjon har jeg ikke så vært så aktiv med skrivingen. Ikke har jeg vært så aktiv med tenkingen heller, egentlig. I stedet har jeg forsøkt å være lykkelig. Med det vi har, her og nå, i de gylne hverdagene. Og selv om lengselen er så utrolig stor, og tomrommet kan fylle et helt lasteplan, så er det ikke så rent lite vi har heller. Og det har jeg satt fokus på i det siste.

Det kan nemlig være litt vanskelig å se det når man er midt oppi et forsøk. Du må ofre så mye av hverdagene, og har så innmari fokus på det som skal skje og hvorfor. Hvertfall må jeg det, for å klare å komme meg gjennom det både fysisk og psykisk. Det blir som om du ikke helt klarer å nyte utsikten mens du løper maraton. Du er liksom mest opptatt av å komme i mål når melkesyra nesten tar knekken på deg, hjertet slår nesten ut av brystkassa og lungene føles tomme for luft. Da går du inn i deg sjæl, finner styrken du må, og kommer deg i mål. Lykken finner du på andre sida av mållinja. Så får utsikt være utsikt, liksom.

Nå ble det mye ord med lite mening, tenker kanskje du. Men det jeg mente med hele denne romanen var at nå, i denne stund hvor jeg ikke har vært opptatt med å løpe maraton, så har jeg hatt tid til å nyte utsikten. Og den er jo egentlig ganske fin, i grunn.

For alt i alt er jeg utrolig heldig. Og det vet jeg at jeg er.

2015-06-24 09.50.55

 

Før, elsket jeg jula og absolutt alt den innebar. Det gjør jeg fremdeles, men likevel er den nå preget av sårhet iblandet gleden. For noe av det som er så magisk med jula er at den får på en måte alle følelser til å bli forsterket. Er du glad, blir du mer glad, er du forelsket, blir du hodestups forelsket, og er du ensom, blir du desto mer ensom.

Der jeg jobber, på en akuttpsykiatrisk avdeling, er alle postene fulle nå i desember. Det er nok ikke tilfeldig. For når man er utenfor, blir det ekstremt tydelig i desember hvis man ønsker å være innenfor. Om det så er å være utenfor familien eller utenfor samfunnet. For det er liten tvil om at jula er høytiden for familie og barn. Og når du ikke har noen av delene, ja da er det lett å føle seg utenfor.

Sånn har ikke jeg det. Men jeg kan likevel forstå og kjenne litt på det allikevel. For når man er ufrivillig barnløs, så er man litt utenfor da også. Utenfor familielivet, dette maset og tjaset som så mange småbarnsforeldre føler på i jula. Det er man ikke delaktig i, selv om man vil. Det være seg pepperkakelaging, adventskalendere, julebarnetv, luciatog, julegrøt, juleverksted, nissefest, disneys jul, julebukk og juleavslutninger. Man kan selvfølgelig delta på noe av det. Men det blir jo ikke det samme. Og som med alle andre følelser, så blir dette savnet og tomrommet man føler på, ekstra forsterket i jula. Plutselig blir alle disse tingene som skulle være koselig, mest av alt sårt.

$_32

 

      ******************

For ca to uker siden fikk jeg menstruasjonen tilbake etter operasjonen, og lille julaften skal jeg begynne på medisiner igjen til neste forsøk. Heldigvis var klinikken enig med meg i at det bare er uheldig for min kropp å gå lenge mellom hvert forsøk, da vil jo bare endometriosen forverre seg mens vi venter.

Vi har ingen tid å miste, så her er det bare å brette opp ermene til ny kamp.

Måtte det bli den siste.

e3f73b1abd74462424f231e291388823