Etter forrige abort og operasjon har jeg ikke så vært så aktiv med skrivingen. Ikke har jeg vært så aktiv med tenkingen heller, egentlig. I stedet har jeg forsøkt å være lykkelig. Med det vi har, her og nå, i de gylne hverdagene. Og selv om lengselen er så utrolig stor, og tomrommet kan fylle et helt lasteplan, så er det ikke så rent lite vi har heller. Og det har jeg satt fokus på i det siste.
Det kan nemlig være litt vanskelig å se det når man er midt oppi et forsøk. Du må ofre så mye av hverdagene, og har så innmari fokus på det som skal skje og hvorfor. Hvertfall må jeg det, for å klare å komme meg gjennom det både fysisk og psykisk. Det blir som om du ikke helt klarer å nyte utsikten mens du løper maraton. Du er liksom mest opptatt av å komme i mål når melkesyra nesten tar knekken på deg, hjertet slår nesten ut av brystkassa og lungene føles tomme for luft. Da går du inn i deg sjæl, finner styrken du må, og kommer deg i mål. Lykken finner du på andre sida av mållinja. Så får utsikt være utsikt, liksom.
Nå ble det mye ord med lite mening, tenker kanskje du. Men det jeg mente med hele denne romanen var at nå, i denne stund hvor jeg ikke har vært opptatt med å løpe maraton, så har jeg hatt tid til å nyte utsikten. Og den er jo egentlig ganske fin, i grunn.
For alt i alt er jeg utrolig heldig. Og det vet jeg at jeg er.
Før, elsket jeg jula og absolutt alt den innebar. Det gjør jeg fremdeles, men likevel er den nå preget av sårhet iblandet gleden. For noe av det som er så magisk med jula er at den får på en måte alle følelser til å bli forsterket. Er du glad, blir du mer glad, er du forelsket, blir du hodestups forelsket, og er du ensom, blir du desto mer ensom.
Der jeg jobber, på en akuttpsykiatrisk avdeling, er alle postene fulle nå i desember. Det er nok ikke tilfeldig. For når man er utenfor, blir det ekstremt tydelig i desember hvis man ønsker å være innenfor. Om det så er å være utenfor familien eller utenfor samfunnet. For det er liten tvil om at jula er høytiden for familie og barn. Og når du ikke har noen av delene, ja da er det lett å føle seg utenfor.
Sånn har ikke jeg det. Men jeg kan likevel forstå og kjenne litt på det allikevel. For når man er ufrivillig barnløs, så er man litt utenfor da også. Utenfor familielivet, dette maset og tjaset som så mange småbarnsforeldre føler på i jula. Det er man ikke delaktig i, selv om man vil. Det være seg pepperkakelaging, adventskalendere, julebarnetv, luciatog, julegrøt, juleverksted, nissefest, disneys jul, julebukk og juleavslutninger. Man kan selvfølgelig delta på noe av det. Men det blir jo ikke det samme. Og som med alle andre følelser, så blir dette savnet og tomrommet man føler på, ekstra forsterket i jula. Plutselig blir alle disse tingene som skulle være koselig, mest av alt sårt.
******************
For ca to uker siden fikk jeg menstruasjonen tilbake etter operasjonen, og lille julaften skal jeg begynne på medisiner igjen til neste forsøk. Heldigvis var klinikken enig med meg i at det bare er uheldig for min kropp å gå lenge mellom hvert forsøk, da vil jo bare endometriosen forverre seg mens vi venter.
Vi har ingen tid å miste, så her er det bare å brette opp ermene til ny kamp.
Måtte det bli den siste.
medhjertetihaanden 