Spire

I går fikk vi den gledelige beskjeden fra Rikshospitalet om at 5 av 7 egg var befruktet! Det har jo vært rene festen i varmeskapet gjennom natten! Jeg hoppet nesten i taket når jeg fikk beskjeden, og vi gikk begge med et smil om munnen resten av dagen som to verdensmestere. Etter en nærmest søvnløs natt hvor vi visste at vår lille spire lå og ventet på oss på sykehuset, var det i dag tid for innsetting. 3 av eggene var nå blitt firedelt og perfekte, noe som resulterte i at ett ble satt inn, og to kom i fryseboksen slik at vi har til senere forsøk. Det var en enorm lettelse, da de fryste eggene kan brukes om embryoet ikke klarer å feste seg denne gangen, eller hvis det evt. går galt på andre måter. Da vil isåfall neste forsøk bli noe lettere å bære, da man slipper en god del av den lange prosessen med tonnevis av medisiner.

Selve innsettingen var fort gjort, og når jeg gikk ut av rommet måtte jeg ta meg sammen for å ikke rett og slett føle meg gravid. Det er en rar følelse å faktisk vite at man nå har et befruktet egg inni seg, som man bare må håpe og tro at klarer å klore seg fast. Det er sprøtt at man kan lage barn på denne måten, og man får virkelig respekt for hva kroppen vanligvis klarer å gjennomføre på egenhånd. Tenk, allerede nå er barnets kjønn, hårfarge, øyenfarge og potensiell høyde bestemt!

Nå skal jeg ruge som en gal. Først om 12 dager skal jeg tilbake til Rikshospitalet for blodprøve, og finne ut om jeg har blitt gravid eller ikke. Ventetiden blir tortur.

Håpet er nå min beste venn og verste fiende.