Preggofellesskapet

Nå er jeg i deilige uke 17, faktisk snart 18! Den lille der inne er nå ca 16 cm lang og veier ca 120 gram. Omtrent på størrelse med en appelsin. Tenk på det da du.

Det at ordet «gravid» har blitt større enn ordet «abort» i ordskyen til høyre for dette innlegget gjør meg så takknemlig og ydmyk. For før var jeg hun som aborterte hele tida, hun som folk ikke turte å spørre om hvordan hadde det fordi de var redd for å tråkke meg på tærne med tidenes største elefantfot. Men nå kan jeg med hånden på hjertet, med smil i øya og med rak rygg si: «Jeg har det bra.» Og så deilig det er å kunne mene det sånn skikkelig.

Babybump uke 17. (Vennligst overse baderomsstæsjet i bakgrunnen)

Kanskje er det fordi jeg en god stund trodde dette aldri kom til å skje meg at jeg blir så glad av dette. Men jeg velger å påstå at jeg tror mange virkelig tar dette for gitt. Jeg synes liksom ikke at folk er så euforiske når de er gravide, jeg. Eller er det bare fordi jeg ikke har sett det, eller fordi de i de senere åra har skjult det for meg?
Kanskje.

Misforstå meg rett, det er ikke bare rosa skyer og rosedans, dette her. Og noen har det jo virkelig helt jævlig i graviditeten. Det er mye som skjer i kroppen, og det er en god del ubehag og rare følelser som oppstår som man aldri har kjent på før. For eksempel har jeg, såklart med tidspunkt etter læreboka, begynt å få bekkenløsning. På baksiden av bekkenet, i den ene hoften og setet, har jeg egentlig hatt det til og fra i ganske mange uker allerede. Hver gang jeg stod eller gikk eller satt for lenge (for eksempel var ikke roadtrip x3 til sørlandet i ferien en veldig god idè) så låste den ene siden av bekkenet mitt seg så jeg ikke kunne gå uten å dra den ene foten etter den andre. Men ettersom jeg er så vant til at det er så mange abnormaliteter i denne skranglekassa av en kropp tok det litt tid før jeg innså at dette faktisk var pga en oppblomstrende graviditet. Men når det begynte foran,noe det nylig gjorde, så var jeg ikke så mye i tvil lenger. Men makan til rar følelse altså! Det er som om noen tidvis har slått deg hardt med en stekepanne på der du vet, og som om nedre del av kroppen tror den er i ferd med å sages i to. Merkelige greier.
Så jeg ringte mamma. «Jeg husker jeg hadde vaskekosten ved siden av meg i senga sånn at jeg kunne bruke den som stokk når jeg skulle komme meg ut og inn av senga.» Sa hun.
«Ja, det var ingen dum idè.» Sa jeg. Og vips hadde vi liksom bonda litt over et vondt bekken.

For det er liksom et slags felleskap i det å gå gravid som man naturligvis ikke er en del av når man er en av de som aborterer hele tida. Da tør ikke folk helt å slippe deg inn ettersom du på en måte allerede står klar med en returbillett i hånda. Men når man først har blitt en del av dette fellesskapet, så er det ganske så fint altså. Man har da alltid noe å snakke om med alle de som har fått barn. Og det er plutselig veldig lett og naturlig å bonde over hvilken mammabukse som er best eller hvor mange uker de var kvalme før det endelig ga seg. Velmenende råd, tanker og ideèr blir kasta etter deg som en skikkelig haglskur i sommerferien. Og jeg tar de alle med et smil. For endelig er jeg en av de som folk føler de kan snakke med om reisen til å bli mamma.
Og det kommer jeg aldri til å ta for gitt.