I påvente av at babydrømmen skal bli til virkelighet, har vi endelig fått husdrømmen oppfylt – og på fredag fikk vi nøkkelen til drømmen i hånda. Med stjerner i øynene og fulle av pågangsmot skaper vi nå huset om til et hjem, som vi håper blir fylt opp av flere enn oss to etterhvert.
Men. Det rosa barnerommet i andre etasje gir meg en stor klump i halsen og et lite rift i hjertet. På samme tid føles rommet som en metaforisk vannkanne som konsekvent vanner spiren med håp jeg allerede har sådd. Rommet er rosa, nydelig, og har huset ei lita blåøyd tulle på to år. Vi har bestemt oss for å la rommet stå slik det er enn så lenge. Døren er igjen, men jeg går stadig bort for å åpne den. Jeg håper og jeg tror at jeg en dag står med kulerund mage og innreder rommet til vår egen lille baby.
Det er mye som skjer for tiden, og jeg er litt glad for det. Tankene går over på andre ting, selv om den store rosa elefanten (som ufrivillig barnløshet gjerne er) dukker opp i alle rom. Om litt under en uke begynner vårt første forsøk med ICSI, eller prøverør om du vil. Denne behandlingsformen settes igang ved at jeg begynner på medisiner i form av en nesespray som demper min egen hormonproduksjon, slik at jeg på et vis går over i en «kunstig» overgangsalder. Dette fordi det fra nå av er sykehuset som skal ha kontrollen over syklusen min. Etter ca to uker med nesespray skal jeg tilbake til Rikshospitalet, og begynner så hormonstimulering med daglige injeksjoner. (Hjælpes – er glad jeg er sykepleier)
Jeg grugleder meg til å for alvor starte denne prosessen. Gleder meg fordi det endelig SKJER noe og jeg føler meg nærmere drømmen enn noensinne. Gruer meg fordi denne behandlingsformen ofte er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk.
I et forsøk på å holde meg på jorda, samtidig som at jeg skal la meg selv få håpe og tro, løper optimistiske, negative og mer realistiske tanker løpsk i hodet mitt :
«Tenk om du blir gravid på første forsøk da!» Svever i skyene.
«Men det er jo bare 30 % sjanse hver gang.» Tærne toucher bakken.
«Tenk om dette blir den siste jula uten baby!» Ekstase.
«Men du må jo stålsette deg på at du også kan spontanabortere.» Kræsj.
Det hele resulterer i at jeg blir gående rundt som et spørsmålstegn.
Og det rosa barnerommet står og skriker på meg.
medhjertetihaanden 