Et julemirakel

Disse siste ukene tror jeg at jeg har vært innom alt av følelsesregister. Det har vært helt mørkt, og jeg har vært helt nede i kjelleren. Neste øyeblikk har jeg vært i skyene, full av håp og optimisme. Det har vært vanskelig å innstille seg på enten det ene eller det andre, når man rett og slett ikke vet.

Men i dag fikk vi se et lite hjerte som hoppet! Og det gikk virkelig opp for oss at det faktisk lages et lite menneske inne i kroppen min akkurat nå. Det er virkelig helt sprøtt. Ultralyden i dag viste at alt var på vei i riktig retning. Den lille reka hadde utviklet seg som den skal, og overstimuleringen med veske i bukhulen og forstørrede eggstokker er i bedring. Hurra!

Til tross for at ting fremdeles kan skje, er det utrolig deilig å endelig tillate seg selv å senke skuldrene og faktisk bare være positiv fremover. Og det fine oppi all denne usikkerheten er jo at vi har fått en unik mulighet til å følge utviklingen til det fremtidige barnet vårt helt fra det bare var en liten celle. Det er jo ganske spesielt, og gjør oss kanskje desto mer takknemlige for livets lille, men store mirakel.

Jeg må fortsatt regne med at det blir en del smerter pga endometriosen og arrvev i bukhulen, men mest sannsynlig vil dette lette i andre trimester. Og så lenge alt er bra med den lille reka, tror jeg at jeg kan tåle alt!

På fredag skal jeg på nok en ultralyd, den jeg egentlig var satt opp til fra starten av. Jeg er så takknemlig for oppfølgingen vi har fått. Herlighet så heldige vi er som har fått så mye hjelp, omtanke og støtte.
Jeg håper så inderlig at vi resten av jula kan nyte tiden med den lille voksende magen, uten at det skjer noe mer nå.